Kurt Oddekalv ble kalt løgner, rabulist og miljøterrorist. Oppdrettsgigantene mente han bare skulle ta knekken på arbeidsplassene deres og ville boikotte ham. Men i dag er kravet hans om lukkede merder blitt bransjens egen fremtidsvisjon. Sannheten er alltid i forkant av sin tid.

I vinter var det fem år siden Kurt Oddekalv gikk bort. I de fem årene har noe merkelig og vakkert skjedd: verden har sakte men sikkert innhentet ham. Ikke omvendt.

Nylig kom meldingen som mange av oss har ventet på i årevis. Telavåg Fiskeoppdrett kjøper lukket anlegg og statsforvalteren i Vestland sier nei til mer oppdrett i Hardanger da belastningen allerede er for stor. Leder etter leder i næringen innrømmer nå at åpne merder er en utdatert driftsform som burde plasseres på museum. Bransjens egne begynner å snakke om lukkede anlegg med samme entusiasme som de engang brukte til å angripe mannen som hadde foreslått akkurat det.

«Oddekalv truer arbeidsplasser ved å spre usann informasjon.» — Norsk oppdrettsbransje, 2010.

Det er noe vakkert i å se mektige menn tygge sine egne ord. Kurt ble ledd av, forsøkt boikottet og avskrevet som rabulist i over to tiår. I dag er hans krav om lukkede merder blitt bransjens eget fremtidsprogram. Historien er ikke alltid rettferdig, men innimellom er den nådeløst presis.

Motstanden var ikke tilfeldig

La oss ikke romantisere dette. Kampen Kurt og Miljøvernforbundet kjempet var ikke hyggelig. Ole-Eirik Lerøy; daværende styreleder i Sjømat Norge og toppsjef i eget selskap, ba om fullstendig boikott av miljøkrigeren. Påstandene om giftstoffer i fôr og lidelse under lusebehandling ble avvist som helt grunnløse og udokumenterte. Presset var enormt og pengemakten stod bak motstanderne.

Men heldigvis hadde Kurt filantropen Trond Mohn på sin side. Ikke fordi de nødvendigvis var enige i alt, men fordi begge forsto at demokratiet trenger folk som tørr å si det ingen andre vil si. I 2016 gav så Mohn syv millioner til en miniubåt, slik at vi faktisk kunne dokumentere hva som skjedde på havbunnen under oppdrettsanleggene.

I Miljøvernforbundet har vi i nesten tretti år pekt på det samme: åpne merder slipper ut fosfor og nitrogen tilsvarende kloakk fra førti millioner mennesker. Lakselus og sykdommer spres fritt til villfisken. Tonnevis av fôrrester og avføring pøses daglig ut i fjordene våre. Rømt oppdrettslaks forurenser genetikken til unike, ville laksestammer som har utviklet seg over tusener av år. Dette er ikke påstander. Det er fakta som vitenskapen har bekreftet om og om igjen, også lenge etter at bransjen forsøkte å tie oss i hjel.

Oppreisning betyr ingenting for en død fjord

Det er fristende å ta en seiersrunde og vi tillater oss definitivt et øyeblikk av stolthet. Ikke bare for vår egen del, men for alle de frivillige, støttespillerne og giverne som holdt oss oppe i de tøffe årene. For alle som donerte, som delte, som tålte å bli ledd av og avvist på folkemøter langs kysten. Dere hadde rett. Historien vet det nå.

Men oppreisning er ikke det samme som seier. Husk at vi fortsatt kun har «vernet» tre til fire prosent av norske havområder og at mye av dette vernet er det vi kaller papirvern. Dispensasjoner og unntak gjør at nesten all menneskelig aktivitet fortsatt er lovlig innenfor «vernede» soner. Villaksen er halvert på tretti år. Fjordene sliter og havbunnen under mange anlegg er fortsatt ødelagt.

Så mens laksebransjen nå med brede smil omfavner lukkede merder som sitt eget fremtidsprosjekt, jobber vi i Miljøvernforbundet hardt for at dette ikke skal bli en ny runde med grønnvasking. Løfter er billige. Vi vil se krav, tidsfrister, og faktisk gjennomføring. Vi vil ikke at Kurts arv skal brukes som kulisse for en bransje som fremdeles nekter å ta det fulle ansvaret for skadene den har påført norsk natur.