Publisert dato 18.12.2025  Skrevet av: Ruben Oddekalv og Arne Roger Hansen

Vindindustri i norsk natur er solgt inn som grønn energi, men etterlater seg ødelagt landskap, forurensning og tap av liv. Norges Miljøvernforbund har fra første stund sagt nei, ikke fordi vi er imot fornybar energi, men fordi ekte miljøvern ikke bygges på industrialisering av naturen. Og i det perspektivet trenger vi ikke vindindustri i Norge.

Hvorfor Norges Miljøvernforbund sier nei til vindkraft

Norges Miljøvernforbund er imot vindindustri i Norge, både på land og til havs, fordi vi mener denne formen for kraftproduksjon påfører naturen uakseptable og irreversible skader, samtidig som den ikke er nødvendig for å dekke Norges reelle energibehov. Vindkraft har i årevis blitt markedsført som grønn og miljøvennlig, men bak denne industrien skjuler det seg omfattende naturødeleggelse, økende forurensning, tap av biologisk mangfold og store belastninger for både lokalsamfunn og økosystemer. Norges Miljøvernforbund var den første miljøorganisasjonen i landet som tok et tydelig og prinsipielt standpunkt mot vindindustri allerede i 1999 og har stått fast på det siden. Dette utløste betydelig kritikk fra andre miljøorganisasjoner som på det tidspunktet støttet utbyggingen. I dag ser vi at mange av disse nå har begynt å snu. Det er vi glade for, og samtidig fristet til å si: velkommen etter.

Vindkraft på land plasseres i hovedsak i fjellområder, langs kysten og i store sammenhengende skogsområder, nettopp der naturverdiene er størst og inngrepene gjør mest skade. For å realisere disse anleggene må store arealer sprenges bort for å bygge brede, tunge anleggsveier som tåler massiv transport av vindturbiner og anleggsmaskiner. Tidligere urørt natur gjøres om til industrielle landskap med dype skjæringer, ofte omfattende drenering av myrområder og kilometerlange veisystemer. I skogsområder hugges store mengder trær for å gi plass til de samme brede veiene og installasjonene, noe som ytterligere svekker naturens evne til karbonbinding og ødelegger leveområder for en lang rekke arter.

Miljøbelastning og trusler mot dyreliv

Vindkraft er samtidig en ustabil kraftkilde som kun produserer strøm når vinden blåser. Dette gjør den fullstendig avhengig av backupkraft. I Norge betyr det i praksis økt belastning på vannkraften, som må reguleres raskt opp og ned for å kompensere for svingningene i vindkraftproduksjonen. Resultatet er omfattende effektkjøring av vassdrag, med raske og kunstige endringer i vannstand. Dette har alvorlige konsekvenser for livet i elvene, særlig for rogn og yngel av laks og ørret, som gjentatte ganger blir tørrlagt og dør. Slik flyttes deler av miljøbelastningen fra vindturbinene og rett over på våre allerede regulerte vassdrag.

Vindkraftanleggene representerer også en betydelig trussel mot dyrelivet. Store mengder fugl drepes når de kolliderer med turbinblader som roterer med ekstrem hastighet. Dette rammer særlig rovfugl og andre arter som er knyttet til åpne landskap og fjellområder, og bidrar til ytterligere press på allerede sårbare bestander. I tillegg kommer problemet med mikroplast. Turbinbladene består av plast- og epoksybaserte materialer som slites ned over tid og avgir giftig mikroplast til naturen. Ved havarier, som følge av storm eller lynnedslag, (noe som de siste årene har skjedd flere ganger) kan titalls tonn plast bli slynget utover store områder. Slike utslipp lar seg i praksis ikke rydde opp og blir liggende igjen som varige forurensningskilder i naturen. Mikroplasten kan tas opp i næringskjeden og utgjør også en alvorlig risiko for beitende dyr. I tillegg har lekkasjer av olje fra girsystemer og hydraulikk vist seg å være en reell forurensningsfare, særlig i sårbare naturområder, reinbeiteområder og nær drikkevannskilder.

Menneskelige konsekvenser og offshore problematikk

De menneskelige konsekvensene er heller ikke til å overse. Områder som tidligere var stille turområder og viktige friluftsområder, forvandles til industrielle soner med massive konstruksjoner, støy og konstant visuell forstyrrelse. Turbinene avgir både hørbar støy og lavfrekvent lyd, inkludert infralyd, som over tid kan være belastende og helseskadelig. Blinkende lys om natten, skyggekast fra roterende blader og tap av stillhet reduserer livskvaliteten for mange som bor i nærheten. Samtidig faller verdien på boliger og fritidseiendommer betydelig, noe som påfører enkeltmennesker store økonomiske tap uten at de selv har valgt denne belastningen.

Når vindindustrien nå flyttes til havs, ser vi at problemene i stor grad videreføres, bare i et annet og minst like sårbart økosystem. Havvind vil tilføre nye og vedvarende kilder til mikroplast i havområder som allerede er sterkt belastet. Mikroplast er funnet i fisk langs hele kysten, og havet trenger opprydding og beskyttelse, ikke nye industrielle utslippskilder. Oljelekkasjer og havarier til havs vil føre til direkte forurensning av marine økosystemer, med konsekvenser for fisk, pattedyr, sjøfugl og annet marint liv. I tillegg kommer støyproblematikken, som i havet forsterkes betydelig. Lavfrekvent støy sprer seg langt og effektivt i vann og forstyrrer arter som er avhengige av lyd og ekkolokalisering for orientering og kommunikasjon. Dette kan få alvorlige og i verste fall dødelige konsekvenser.

Conclution

Alt i alt ser Norges Miljøvernforbund i hovedsak kun negative konsekvenser ved vindindustri, både på land og til havs. Vi mener at denne formen for kraftutbygging representerer en industrialisering av naturen som ikke er forenlig med reelt miljøvern. Når Norge samtidig har hatt betydelig kraftoverskudd og eksporterer store mengder fornybar energi ut av landet, blir det stadig vanskeligere å forsvare at verdifull natur ofres for en industri som først og fremst gagner kommersielle interesser. Norges Miljøvernforbund har stått i denne motstanden lenge. Nå ser vi at stadig flere deler våre bekymringer. Det er et nødvendig skifte, og det bekrefter at det var riktig å si nei allerede fra starten.