En Bærekraftig Energifremtid for Norge: Fra Vindkraftens Ustabilitet til Geotermisk Stabilitet
Norsk energipolitikk er under press, med høye strømpriser og omstridt satsing på vindkraft og utenlandskabler. Mens geotermisk energi byr på et stabilt, miljøvennlig alternativ, satser myndighetene stort på vindkraft, til tross for dens miljøutfordringer og ustabilitet. Er det på tide å revurdere Norges energifremtid og satse på geotermisk energi som en bærekraftig løsning?
Norges energipolitikk i motvind: Høye kraftpriser, eksportpress og lokal motstand mot vindkraftutbygging
Norges energipolitikk står overfor kritiske utfordringer, ikke på grunn av manglende energiressurser, men fordi strategiske politiske valg har skapt ustabilitet i energisystemet. Den økende eksporten gjennom utenlandskabler og ekstreme kraftpriser i Sør-Norge har ført til et presset kraftmarked. Dette skjer samtidig som den norske regjeringen fremmer vindkraft og havvind som løsninger på klimautfordringer, til tross for sterk lokal motstand og protester fra en rekke ordførere. Regjeringen har svart med å tilby nye skatteregler for å tiltrekke kommuner til å akseptere disse utbyggingene, men ordningene møtes med bekymring for at de vil påføre naturen betydelige inngrep uten nødvendigvis å gi stabil forsyning.
I stedet for å adressere dagens utfordringer med balansekraft og regulering av energinettet, synes regjeringen å gå i retning av en videre utbygging av vindkraft – som skaper utfordringer når energien ikke kan leveres stabilt og forutsigbart. Vindkraftens miljøbelastning er også et omstridt tema. Ustabil produksjon, store arealkrav, risiko for mikroplastforurensning og tap av naturområder utgjør alle betydelige miljømessige konsekvenser. I tillegg binder produksjonen og vedlikeholdet av vindturbiner store mengder energi, metaller og ressurser som gjør at dens positive klimaeffekt ofte er lavere enn antatt. Med dette som bakgrunn er det nødvendig å undersøke alternative løsninger som bedre kan møte landets energibehov på en bærekraftig måte.
Geotermisk energi: En stabil og miljøvennlig fremtid for Norges energipolitikk
Geotermisk energi – eller jordvarme – har et betydelig potensial som en mer stabil og miljøvennlig energikilde. Dette gjelder både grunnvarme til oppvarming og dyp geotermisk energi til elektrisitetsproduksjon. Teknologien for å utnytte jordens egen varme er godt etablert og benyttes allerede i andre deler av verden med stor suksess. Geotermisk energi byr på store fordeler i form av stabil og kontinuerlig energiforsyning, svært lav miljøbelastning og en betydelig lavere påvirkning på naturlige landskap sammenlignet med vindkraft. Dessuten har Norge unik kompetanse innen boreteknologi og offshoreoperasjoner, noe som kan sette landet i en særposisjon for utvikling og bruk av geotermisk energi i industriell skala.
Potensialet i geotermisk energi, særlig i Nordsjøen og på land, er enormt. Ved å bore ned i berggrunnen kan vi nå temperaturer på mellom 150 og 190 °C, som er ideelle for elektrisitetsproduksjon, også i kombinasjon med moderne teknologier som superkritisk CO₂ som varmeoverføringsmedium. Disse systemene kan produsere energi ved lavere temperaturer og benytte spillvarme fra industri. Med denne tilnærmingen kan Norge skape en stabil energiforsyning basert på egne ressurser, samtidig som landets kompetansemiljøer innen offshore og boreteknologi kan spille en sentral rolle i utviklingen.
En bærekraftig og stabil fremtid
Når vi tar opp mikroplast og erosjon fra turbinvinger, møter vi ofte det såkalte «Bukkene Bruse-argumentet». Argumentet er enkelt: Siden andre utslippskilder kan være større, skal vi ignorere denne “bukken” – og fokusere på neste. Problemet er at de fleste dataene kommer fra vindkraftbransjen selv, en bransje med økonomiske interesser i å nedtone eller skjule skadevirkningene. Dette er en bevisst manipulasjonsteknikk: Ved å insistere på at andre kilder er verre, avleder bransjen oppmerksomheten fra sine egne utslipp.
For et så omfattende problem som mikroplastforurensning, er imidlertid summen av alle kilder det som virkelig teller. Mikroplast brytes ikke ned og hoper seg opp i miljøet, og hver nye utslippskilde forverrer akkumulasjonen. Mikroplastpartikler fungerer dessuten som leveringsmekanismer som frakter skadelige kjemikalier rett til fordøyelsessystemet hos organismer. Når stoffene først er i kroppen, spiller det ingen rolle hvor de kommer fra – det er totalmengden som gjør skade. Dette er grunnen til at «Bukkene Bruse-argumentet» feiler totalt: Det ignorerer helheten i mikroplastproblemet.
Mange miljøgifter blir også mer skadelige i kombinasjon med andre stoffer, den såkalte “cocktail-effekten”. EUs kjemikaliebyrå, ECHA, har innsett dette og foreslått sterke begrensninger på bisfenoler. Likevel gis epoxykompositter, en stor kilde til bisfenolholdig mikroplast, betydelige unntak. Norges Miljøvernforbunds høringssvar peker på at slike unntak for den industrien som bidrar med mesteparten av utslippene, er svært problematiske.
Samtidig hevder vindkraftbransjen at slitasjen fra turbinvingene er minimal – mens de i praksis sliper vingene i friluft under vedlikehold, og dermed sprer mikroplast direkte til omgivelsene. Parallelt søker bransjen om finansiering til å utvikle slitesterke materialer fordi de taper effekt og penger på erosjon og aerodynamiske endringer i vingene. Dette er en industri som har spunnet seg inn i sin egen løgnhistorie: Offisielt påstås problemet å være lite, men samtidig er det stort nok til at de søker betydelige forskningsmidler. For vindkraftbransjen måles konsekvensene av mikroplastutslipp ikke i miljøeffekter, men i økonomisk tap.
Les mer om denne saken
