Norge har verdens største nasjonale havområde i forhold til landets størrelse, og dette havområdet er både en matkilde og en naturressurs av enorm verdi – både nasjonalt og globalt. Men bilder fra Sandsfjorden, tatt av Norges Miljøvernforbund (NMF), viser hvordan miljøskadelig virksomhet fra land allerede påvirker fjordene våre. NMFs undersøkelser viser at fjordbunnen ned til over 90 meters dyp er dekket av et lag av silt og steinpartikler, avfall fra Norsk Stein AS sitt steinbrudd. Det som burde vært et økosystem rikt på koraller og dyreliv, framstår som et ørkenlandskap av grå partikler som dekker alt – til og med de vertikale fjellveggene i fjorden. Dette viser en foruroligende realitet: selv en nasjon som har høye ambisjoner om miljøvern, kan ikke beskytte sine marine økosystemer mot skade når næringsinteresser trumfer hensyn til naturen.

NMFs dokumentasjon på skaden gir en tydelig advarsel mot å åpne for gruvedrift på havbunnen. Dersom en landsbasert aktivitet kan ha så store negative effekter på et marint økosystem, hvordan kan vi da forvente å utvinne mineraler fra havbunnen – flere hundre meter under overflaten og milevis fra nærmeste kyst – uten å skade havmiljøet? Dette spørsmålet er helt sentralt når vi vurderer om Norge skal åpne opp for gruvedrift i dyphavet.

Havets rolle som matkilde blir stadig viktigere i en tid der global matforsyning er under press. Norge er over halvveis avhengig av importert mat, og konflikter, som den pågående spenningen med Russland, gjør tilgangen på gjødsel og landbruksprodukter mer usikker. Mange land som Norge importerer mat fra kan oppleve nedgang i avlinger de kommende årene, blant annet på grunn av redusert tilgang til viktige innsatsvarer som kunstgjødsel. Dette øker presset på marine ressurser, som i fremtiden kan være avgjørende for å sikre mattilgang. Spørsmålet som må stilles er enkelt: Hvis vi svekker havets produksjonsevne ved å åpne det for utvinning av havbunnsmineraler, hvor skal vi da hente maten vår fra?

Marin matforsyning, gjennom fisk, skalldyr og andre marine arter, er en verdifull og fornybar ressurs som kan opprettholde seg selv under riktig forvaltning. Å gamble med denne ressursen ved å åpne havbunnen for mineralutvinning setter ikke bare Norges matforsyning i fare, men også muligheten til å bidra til en økende global befolkning som er avhengig av mat. Vi kan spise fisk og andre marine ressurser, men vi kan ikke spise kobber eller kobolt. Verdien av penger og mineraler reduseres kraftig når mat blir knapp.

Norges havområder regnes som noen av de mest produktive i verden. De marine økosystemene her er tett sammenvevd, og alle regioner spiller en viktig rolle for opprettholdelsen av balansen. Hver del av det marine miljøet, fra fjorder til dyphav, bidrar til et komplekst økosystem som allerede er presset til bristepunktet. Fiskebestander, korallrev og andre viktige habitater er under press fra menneskelige aktiviteter og klimaendringer. Å påføre disse områdene ytterligere belastning ved å tillate utvinning av mineraler fra havbunnen vil kunne få uopprettelige konsekvenser. Om vi ikke klarer å gjennomføre gruvedrift på land uten store skader på naturen, er det naivt å tro at vi kan gjøre det på havbunnen – usett, ukontrollert og uten katastrofale miljøskader.

Et internasjonalt ansvar for bærekraft

Norges Miljøvernforbund argumenterer for at Norge må gå i front for en bærekraftig politikk og innføre et moratorium mot havbunnsmineralutvinning, med et mål om å beskytte disse områdene minst fram til 2030. Det er fremdeles mye vi ikke vet om konsekvensene av dyphavsgruvedrift. I tråd med føre-var-prinsippet, som ligger til grunn for FNs bærekraftsmål, spesielt mål 14 om liv i havet, har Norge et ansvar for å sikre at vår forvaltning av havet er både bærekraftig og langsiktig. Å forhaste seg inn i utvinning av havbunnsmineraler uten omfattende kunnskap om konsekvensene vil være en kortsiktig løsning med potensielt katastrofale konsekvenser.

Norge har en unik mulighet til å sette standarden for hvordan havområder forvaltes i en verden hvor behovet for bærekraftige ressurser blir stadig mer akutt. Når Norge tar ansvar, ser andre land til oss som et eksempel på hvordan rike ressurser kan forvaltes til felles beste. En nasjon som Norge, med et stort havansvar og en tradisjon for miljøvern, må derfor velge forsiktighet fremfor risiko.

Konklusjon

Havet er en kilde til mat, til arbeid og til biologisk mangfold – verdier som er langt mer robuste og langsiktige enn mineralutvinningens kortsiktige gevinster. Norges Miljøvernforbund oppfordrer norske myndigheter til å ta en tydelig stilling mot gruvedrift på havbunnen og i stedet jobbe for et internasjonalt forbud mot slik virksomhet. I en tid hvor både klimaendringer og menneskelige aktiviteter presser havområdenes tålegrense, har vi ikke råd til å utsette disse områdene for ytterligere risiko. Føre-var-prinsippet må være vår ledestjerne. Havet er en begrenset ressurs, og for å sikre at det kan brødfø kommende generasjoner, må vi handle ansvarlig og prioritere langsiktig bærekraft fremfor kortsiktig profitt.

• Norges Miljøvernforbunds høringsuttalelse
• OEDs høringsside utvinning havbunssmineraler