Miljøgifter som PFAS og bisfenoler er under økende oppmerksomhet på grunn av deres alvorlige helse- og miljøskadelige effekter. Norges Miljøvernforbund advarer om at unntak i EUs kjemikaliebegrensninger kan gi storindustrier, som vindkraftsektoren, mulighet til å slippe ut farlige stoffer. Mikroplast og kjemikalier fra vindturbinvinger utgjør nå en stor forurensingskilde, men informasjon holdes tilbake og risikoen blir underkommunisert. Hvor mye av disse giftstoffene ender egentlig opp i vår natur og næringskjede?

Miljøgifter som PFAS og hormonforstyrrende bisfenoler er nå et økende bekymringstema for både forskere og miljøorganisasjoner. Etter hvert som vi oppdager flere skadevirkninger, ser vi samtidig at utslippspunktene for disse stoffene blir stadig flere.

EUs kjemikaliebyrå, ECHA, har nylig gjennomført en høringsrunde om foreslåtte restriksjoner på produksjon og bruk av bisfenoler. Norges Miljøvernforbund påpeker at unntakene i reguleringene truer intensjonen om å beskytte miljøet. Er det riktig at store aktører som vindkraft- og epoxyindustrien skal unngå strenge krav, spesielt når Bisfenol A og mikroplast er anerkjente helsetrusler?

Miljøvernforbundet fremhever at tiltak må rettes mot de største kildene til utslipp. I sitt høringssvar til ECHA fokuserte forbundet nettopp på dette, særlig fordi vindturbiner har vist seg å være en stor utslippskilde for mikroplast og bisfenoler. Turbinvingene i et vindkraftverk er laget av epoxy som inneholder betydelige mengder bisfenol, som brytes ned til mikroplast i naturen og forurenser næringskjeden.

Samtidig ser vi en alarmerende tendens til underkommunikasjon og mangel på transparens fra vindkraftbransjen, hvor viktig informasjon om uhell og utslipp ofte holdes tilbake. Enda mer alvorlig er det at norske myndigheter i stor grad stoler på vindkraftindustriens egne rapporter, uten grundige uavhengige undersøkelser. Hva vil skje når allmennheten får innsyn i miljøkonsekvensene vindkraften faktisk fører til?

Bisfenol A er et av de farligste stoffene vi kjenner, og kan skade forplantningsevnen hos både dyr og mennesker. Skadene kan til og med overføres til neste generasjon, noe studier med regnbueørret og mus har vist. I dag ser vi hvordan dette stoffet kan lekke ut fra alt fra plastflasker og matbeholdere til vindturbiner og bildekk.

Ettersom epoxy og plastmaterialer brytes opp til mikroplast, sprer de farlige kjemikaliene seg videre inn i naturen og til slutt i næringskjeden. Mikroplast finnes nå overalt – fra polare isflak til de største havdypene, og i kroppen til et stort antall levende organismer. Ettersom disse partiklene kan inneholde tungt nedbrytbare miljøgifter, forverres problemet ytterligere når de frigjør giftstoffer i kroppen til dyr og mennesker.

Nylig reduserte EUs matbyrå EFSA det tillatte daglige inntaket av Bisfenol A til bare 0,2 nanogram per kilo kroppsvekt, hele 20.000 ganger lavere enn tidligere grenseverdi. Dette understreker hvor farlig dette stoffet er selv i små mengder. Norges Miljøvernforbund frykter at problemet nå er ute av kontroll, og at myndighetene må innføre langt strengere tiltak for å stanse spredningen av disse skadelige stoffene.

Når vi tar opp mikroplast og erosjon fra turbinvinger, møter vi ofte det såkalte «Bukkene Bruse-argumentet». Argumentet er enkelt: Siden andre utslippskilder kan være større, skal vi ignorere denne “bukken” – og fokusere på neste. Problemet er at de fleste dataene kommer fra vindkraftbransjen selv, en bransje med økonomiske interesser i å nedtone eller skjule skadevirkningene. Dette er en bevisst manipulasjonsteknikk: Ved å insistere på at andre kilder er verre, avleder bransjen oppmerksomheten fra sine egne utslipp.

For et så omfattende problem som mikroplastforurensning, er imidlertid summen av alle kilder det som virkelig teller. Mikroplast brytes ikke ned og hoper seg opp i miljøet, og hver nye utslippskilde forverrer akkumulasjonen. Mikroplastpartikler fungerer dessuten som leveringsmekanismer som frakter skadelige kjemikalier rett til fordøyelsessystemet hos organismer. Når stoffene først er i kroppen, spiller det ingen rolle hvor de kommer fra – det er totalmengden som gjør skade. Dette er grunnen til at «Bukkene Bruse-argumentet» feiler totalt: Det ignorerer helheten i mikroplastproblemet.

Mange miljøgifter blir også mer skadelige i kombinasjon med andre stoffer, den såkalte “cocktail-effekten”. EUs kjemikaliebyrå, ECHA, har innsett dette og foreslått sterke begrensninger på bisfenoler. Likevel gis epoxykompositter, en stor kilde til bisfenolholdig mikroplast, betydelige unntak. Norges Miljøvernforbunds høringssvar peker på at slike unntak for den industrien som bidrar med mesteparten av utslippene, er svært problematiske.

Samtidig hevder vindkraftbransjen at slitasjen fra turbinvingene er minimal – mens de i praksis sliper vingene i friluft under vedlikehold, og dermed sprer mikroplast direkte til omgivelsene. Parallelt søker bransjen om finansiering til å utvikle slitesterke materialer fordi de taper effekt og penger på erosjon og aerodynamiske endringer i vingene. Dette er en industri som har spunnet seg inn i sin egen løgnhistorie: Offisielt påstås problemet å være lite, men samtidig er det stort nok til at de søker betydelige forskningsmidler. For vindkraftbransjen måles konsekvensene av mikroplastutslipp ikke i miljøeffekter, men i økonomisk tap.

• Norges Miljøvernforbunds høringssvar til ECHA 22.06.2023 (PDF)
• ECHAs høringsside med forslagsrapport og dokumenter
• Miljødirektoratets side med link til ECHAs høring