Regjeringens forslag i rapporten “Mer av alt – raskere” utgjør en alvorlig trussel mot både naturen, miljøet og demokratiets rett til å komme med innsigelser mot uønskede utbygginger. Denne rapporten, som er et forsterket uttrykk for EU-kommisjonens RePowerEU-strategi, kan føre til at Norge ofres for Europas energiutnyttelse, uten hensyn til egne innbyggere og naturverdier.

Det som skjer nå er ikke bare en trussel mot det vi har igjen av natur, miljø og lokalsamfunn – det er også et angrep på demokratiets rett til å protestere mot utbygginger vi verken ønsker eller trenger. Skal “Mer av alt – raskere” virkelig bli den siste spikeren i kista for vårt lands uavhengighet, og et endelig knefall for kyniske energiselskaper og EU? Denne rapporten, som nå er på høring, er som en ekstrem versjon av RePowerEU – en politikk som setter alt på spill for å imøtekomme umettelige energibehov, uten tanke på de langsiktige konsekvensene for oss som nasjon.

Se Olje- og energidepartementets høring av NOU 2023:3 “Mer av alt – raskere” her

Rapporten fra Energikommisjonen virker som et bestillingsverk, med konklusjoner som var bestemt lenge før kommisjonen ble nedsatt. Målet er klart: Europa trenger mer energi, og Norge skal være leverandør, enten det gjelder naturgass, elektrisitet eller hydrogen produsert med norsk energi – og eksportert ut av landet uten restriksjoner. Dette skjer på bekostning av våre siste naturområder og havområder, som ofres for å opprettholde Europas konkurransekraft. Og alt dette skjer uten at det gavner våre egne innbyggere eller næringsliv. I stedet for å prioritere norske behov, ser vi ut til å bli lydige slaver for et utland som aldri får nok, samtidig som vi tvinges til å gi slipp på det som er igjen av vår natur.

For å forsterke dette presset, fremstilles trusselen om strømmangel som en unnskyldning for å tvinge frem utbygging av vindkraft og havvind på bekostning av naturen. Truslene er konstruert for å sette demokratiet i en umulig posisjon, og alt dette er resultatet av en villet politikk som er designet for å oppnå dette målet.

Det som er mest bekymringsfullt er ikke bare bruken av feilaktige data for å «grønnvaske» vindkraft, men at rapporten overser løsninger som har blitt foreslått av Miljøvernforbundet og andre organisasjoner, som geotermisk energi og jordvarme. Konklusjonene i rapporten virker å være rigget på forhånd for å legitimere regjeringens feilslåtte politikk. Det er en politikk som er så ute av kurs at vi aldri har sett noe lignende før.

Det som virkelig understreker regjeringens arrogante holdning overfor sine innbyggere, er at samtlige møtereferater fra Energikommisjonen er holdt hemmelig, og kommisjonen har heller ikke ført den lovpålagte offentlige journalen. Dette er en politisk prosess som ikke bare er ukorrekt, men også udemokratisk.

“Mer av alt – raskere” er rett og slett RePowerEU på steroider, i en ny og mer aggressiv forkledning, og regjeringen gjør lite for å skjule det. Dette fremgår tydelig fra høringsdokumentet, hvor det refereres til hvordan EU-kommisjonen i forbindelse med tiltakspakken «RePowerEU» foreslår omfattende endringer i fornybardirektivet, energieffektiviseringsdirektivet og bygningsenergidirektivet. Målet er å akselerere overgangen fra fossile til fornybare energikilder, og EU peker på flere flaskehalser i den nåværende prosessen som må løses for å oppnå dette.

Blant de foreslåtte endringene er et forenklet system for konsesjonsbehandling av prosjekter innen fornybar energi, hvor medlemslandene må etablere forhåndsdefinerte “go-to-områder” for vind og sol, både på land og til sjøs. For mindre prosjekter innenfor disse områdene skal konsesjonsbehandlingen ikke overstige seks måneder, og for større prosjekter settes tidsrammen til ett år. Søknader utenfor disse områdene kan derimot behandles i opptil to år.

Dette er den nye standarden som regjeringen ønsker å implementere i Norge, og Miljøvernforbundet mener at det representerer et alvorlig brudd med norsk suverenitet og demokratisk prosess. Høringsprosessen, samt de foreslåtte direktivene, er ifølge dem i strid med norsk lovgivning og forvaltningsprinsipper, og bør heller ikke baseres på EU-reguleringer som ikke er en del av norsk lov.

Energikommisjonen har tilsynelatende vært ute etter å tilpasse norske energibeslutninger til EUs interesser, uten hensyn til landets egne behov. Høringen og den underliggende strategien for å fremme disse endringene virker på mange måter som et forsøk på å manipulere befolkningen til å akseptere en uønsket politikk, et angrep på vår nasjonale selvbestemmelse og demokratiske rettigheter.

Norge har allerede sagt nei til EU i to folkeavstemninger, og behovet for overnasjonale direktiver er ikke nødvendigvis til fordel for vårt land. I stedet for å tilpasse oss EUs behov, bør vi fokusere på nasjonal lovgivning og våre egne interesser. Som et land med store naturressurser, er det på høy tid at vi begynner å stille krav til EU, samtidig som vi tar ansvar for å balansere vårt forbruk med naturens bæreevne.

For mer informasjon om høringen og Miljøvernforbundets høringssvar, se lenkene til de relevante dokumentene og ytterligere ressurser nedenfor.

Den pågående diskusjonen rundt Energikommisjonens høring “Mer av alt – raskere” har avdekket et spill der regjeringen tilsynelatende har manøvrert store energipolitiske beslutninger på forhånd. Mange av de tiltakene som er foreslått, har allerede fått grønt lys, uten at kommisjonen har hatt tid til å vurdere konsekvensene. Gjennom tildeling av subsidier og tillatelser til store energikonsumenter, som elektrifisering av offshoreinstallasjoner, datasentre, batterifabrikker, og produksjon av hydrogen og ammoniakk, har regjeringen lagt premissene for framtidig energiforbruk – med stor fokus på eksport til utlandet.

En stor del av den hydrogen- og ammoniakkproduksjonen som planlegges å benytte norsk strøm, er satt til å eksporteres, særlig til Tyskland. Regjeringen har inngått avtaler med Tyskland om produksjon og leveranse av hydrogen, der Norge skal være leverandør og Tyskland mottaker. Samtidig har Equinor signert en avtale med det tyske selskapet RWE om å levere hydrogen direkte via rørledning fra Norge til Tyskland, med planlagt start i 2030.

Men hydrogen, som regnes som den minst effektive energibæreren, gir alvorlige tekniske og klimamessige utfordringer. Produksjonen av hydrogen krever store mengder energi, og hele 70-75 % av energien som brukes til produksjonen går tapt. Dette, sammen med utfordringer knyttet til lekkasje og lagring, har gjort hydrogen til et kontroversielt valg. Ammoniakk, en annen form for hydrogen, er lettere å transportere, men det er også forbundet med betydelig klimagassutslipp, da det frigjør NOx-gasser som er langt mer skadelige enn CO2. Videre er ammoniakk en viktig ingrediens i produksjonen av kunstgjødsel, noe som kan føre til at den prioriteres for industriell bruk fremfor matproduksjon.

Den klimamessige usikkerheten rundt hydrogen har fått selv anerkjente forskningsinstitusjoner som CICERO til å uttrykke bekymring. Den 12. august 2022 annonserte de at de ville forske på klimaeffektene av hydrogenutslipp, før artikkelen om forskningen plutselig ble fjernet fra deres nettsider. Heldigvis er artikkelen arkivert på internett, og viser hvordan forskningen ble stoppet før den fikk muligheten til å utvikle seg.

Stilltiende Samtykke

I tillegg til de teknologiske utfordringene, peker kritikerne på at avtaler og tillatelser for disse energiprosjektene kan føre til at Norge påtar seg erstatningsansvar dersom myndighetene endrer rammebetingelsene senere. Dette kan bety at produksjon av energi for eksport får prioritet fremfor behovene til norske husholdninger, et scenario der befolkningen står uten nødvendig strømforsyning i flere år fremover. Regjeringen har ikke lagt frem noen prioritering for hvordan energi skal fordeles mellom norske og utenlandske kunder, og mangler tiltak for å regulere det økte energiforbruket fra industrien.

Norge har ingen restriksjoner på eksporten av energi, og i dagens system vil strøm fra våre kraftverk deles fritt med europeiske kunder uten diskriminering. Dette betyr at om vi skulle bygge ut enorme mengder fornybar energi, som vindturbiner på land og til havs, vil mye av denne energien likevel gå til eksport – uten at det nødvendigvis kommer norske husholdninger eller industri til gode. I dagens situasjon, der Europa alltid vil kreve mer energi, kan ikke Norge kontrollere hvor mye som faktisk blir værende i landet.

De siste månedene har vi sett hvordan de sørlige energiregionene, som har høy overføringskapasitet til Europa, har hatt mye høyere strømpriser enn resten av Norge, og har fått et kraftig prissjokk fra Europa. Dette setter den norske industrien i en vanskelig posisjon, og det er usikkert hvordan energinasjonen Norge kan konkurrere med Europa når vårt viktigste konkurransefortrinn – tilgang på rimelig energi – er i ferd med å forsvinne.

Skal Norge virkelig bli en råvarekoloni, levert på en billig energikvote for utlandet, mens våre egne innbyggere og næringsliv lider? Regjeringens energipolitikk er designet for å møte et umettelig europeisk energibehov, men på bekostning av norsk selvbestemmelse og bærekraft. Dette er en farlig vei å gå, og de langsiktige konsekvensene kan bli katastrofale for både naturen, økonomien og vårt demokrati.

Strømprisene i Sør-Norge har skutt i været, mens utbygging av kraftlinjer fra Nord-Norge til Sør-Norge øker eksportmulighetene til Europa. Dette skjer i tråd med EUs eHighway2050-prosjekt, hvor Norge spiller rollen som «Europas batteri» – en plan Norge selv har vært med på å utforme. SINTEF har hatt en sentral rolle i utarbeidelsen av prosjektet, som legger opp til maksimal eksport av norsk energi for å styrke europeisk industri.

Oppgraderingen av kraftnettet vil gi Europa større tilgang på norsk strøm, men norske strømkunder, særlig i nord, får liten nytte av dette. Høy eksport betyr høy etterspørsel, noe som holder prisene oppe og gir færre fordeler til den norske befolkningen.

“Mer av alt – raskere”: En Raskere Vei til Problemene?

Regjeringen kjører nå frem initiativet “Mer av alt – raskere”, som speiler EUs RePowerEU-program for å fremskynde utbyggingen av fornybar energi. Tidligere erfaringer viser at norske høringer kan virke overfladiske; regjeringen tar inn kommentarer, men gjennomfører likevel sine planer – uten bred folkelig aksept. Samtidig kan kritiske ordførere bli «kjøpt» med løfter om lokal inntekt for å si ja til vindkraftprosjekter de egentlig er imot. Dette skaper bekymring for at folkemeningens innflytelse svekkes.

Ødeleggelse for Europeisk Behov?

Uansett hvor mye Norge bygger ut, vil vi fortsette å møte høye strømpriser hjemme, så lenge eksportkapasiteten via utenlandskablene forblir høy. Strømmen som genereres her, flyter fritt til et energihungrig Europa. Norge risikerer å bli en råvareleverandør for europeisk energibehov – til skade for både miljøet og landets energifordeler.

Spørsmålet om hvordan vi forvalter vår energi og natur for fremtiden, og hvordan folkets stemme påvirker denne utviklingen, står nå mer sentralt enn noen gang.

Til tross for Miljøvernforbundets gjentatte forslag om å utforske miljøvennlige energiløsninger som jordvarme og geotermisk energi, glimrer slike alternativer med sitt fravær i Energikommisjonens utredninger. Dette gir inntrykk av at kommisjonens egentlige mandat har vært å støtte regjeringens kurs mot en storstilt utbygging av vindkraft og havvind, i tråd med EUs energibehov. Satsingen på havvind er en kostbar affære, og regjeringen har bedt om innspill på hvilke subsidieringsmodeller som best kan kompensere utbyggerne – enten gjennom investeringsstøtte eller prisgarantier som sikrer en fast avkastning fra statskassen dersom markedsprisene faller.

Det er et tankekors at regjeringen samtidig lover å redusere strømprisene for norske forbrukere, samtidig som den planlegger å subsidiere høye kraftpriser for havvindindustrien. En politikk for “Mer av alt – raskere” ser ut til å fokusere på å dekke Europas energiunderskudd fremfor Norges behov.

For norske innbyggere står spørsmålet om energiframtiden nå ved et kritisk veiskille. Med “Mer av alt – raskere” settes energikonsumerende prosjekter, ofte uten nasjonal relevans, foran norske husholdningers behov for stabil og rimelig energi. Skal vi sikre en bærekraftig og rettferdig energipolitikk som faktisk gagner Norge, må vi nå ha en åpen og inkluderende debatt. Det krever en innsats fra alle – å sette seg inn i de politiske beslutningene, delta i høringer og stille spørsmål ved hvilke løsninger som egentlig tjener landet.

• Hemmelighold i Energikommisjonen (NRK)
• Mer av alt – raskere — Energikommisjonens rapport
• Høringssiden til OED på RePowerEU her
• Les Miljøvernforbundets høringssvar på RePowerEU her (PDF):
• Forslag til endringer i energiloven og plan- og bygningsloven knyttet til vindkraft på land
• Grunnrenteskatt på landbasert vindkraft
• Cicero skal forske på klimaeffektene av hyrdrogen utslipp
• SINTEF-rapporten; “Norway as a Battery for the Future European Power System—Impacts on the Hydropower System”: