Miljøturné 2025: Ekte miljøvern
2025 markerte en banebrytende tilnærming hvor miljøutfordringer ble konfrontert med direkte handling i felt. Gjennom 85 befaringer over 13 fylker synliggjorde vi både oversette problemer og vår egen unike arbeidsmetode som setter aktiv handling foran teoretiske byråkratiske prosesser.
2025 ble året vi valgte å vise mer av det som alltid har vært vår kjerne: miljøvern i felt. Ikke på kontoret, ikke innpakket i byråkratiske prosesser eller lange ventetider, men ute der miljøproblemene faktisk er. Det er der vi mener miljøvern må skje, og det er der Miljøvernforbundet alltid har vært og skiller seg fra resten av landets miljøorganisasjoner. Årets store satsing, Miljøturnéen, ble vår måte å synliggjøre måten vi arbeider på og samtidig styrke det. For når folk får en stemme, når lokalsamfunn blir hørt, og når vi faktisk møter problemene ansikt til ansikt, skjer det noe: miljøvern blir til handling. Vi vet at Norge er fullt av saker som aldri når medias søkelys, aldri blir prioritert politisk, og aldri får nødvendig oppmerksomhet. Det finnes industriutslipp som holdes skjult, dumping og forsøpling som ties i hjel, kommunale feil som ignoreres, og lokalsamfunn som sitter fast i konflikter de ikke tør stå i. Mange vil gjøre det rette for miljøet, men møter veggen når byråkratiet blir for tungt, eller når hensyn til naboer, arbeidsplasser og lokale relasjoner gjør det umulig å rope høyt. Nettopp derfor åpnet vi i år en egen tipsfunksjon og ba hele landet om hjelp. Vi spurte: Hvor trenger miljøet en stemme? Hvor kan vi hjelpe? Svaret kom umiddelbart. Tips strømmet inn fra hele landet, hundrevis av saker tikket inn i innboksen, og det ble tydelig at her hadde vi nok å holde hendene fulle. Og med det var Miljøvernforbundets Miljøturné i gang. I løpet av to turnéer, én på våren og én på høsten, til sammen 25 dager på veien, dekket vi 13 fylker og gjennomførte over 85 befaringer. Vi dokumenterte 32 prioriterte miljøsaker, snakket med lokale, analyserte funn, og endte året med flere formelle anmeldelser og en lang rekke krav om tiltak, opprydding og undersøkelser. Samtidig ble turnéen en bekreftelse på det vi har sagt i mange år: aktivt miljøvern kan ikke skje fra en kontorstol. Du må ut. Du må se problemene med egne øyne. Du må stå i vinden, kjenne lukten av utslipp, se sporene etter inngrep, og høre historiene fra folk som har levd med problemene i årevis uten hjelp. Miljøvern skjer ikke i rapporter. Det skjer når du går ned i en grøft, står ved et forurenset elveløp, utforsker et industriområde, eller står sammen med noen som endelig tør si fra når noen står på deres side. Turnéen viste oss også hvor sterkt engasjementet i lokalbefolkningen er. Folk ønsker å ta vare på naturen sin. De ser uretten først. De varsler når noe ikke stemmer. Men altfor ofte blir de stående alene mot systemer som ikke vil høre. Mange av sakene vi besøkte hadde ligget stille i årevis, ikke fordi problemene var små, men fordi ingen utenfra hadde tatt ansvar. Flere steder ble vi fortalt det samme: «Vi har prøvd. Ingen lytter. Ingen kommer.» I 2025 kom vi. Og responsen var tydelig: De trengte oss. På turnéen fant vi en lang rekke miljøbrudd, mye mer enn vi hadde forventet. Ulovlige utslipp som aldri var meldt inn. Massedumping i sårbare områder. Forurensede bekker og vassdrag. Manglende rensing. Industrianlegg som hadde forsøkt å skjule avfall. Naturinngrep i strid med tillatelser. Avfall i fjæra etter bedrifter som aldri ryddet opp. Hver sak var et eksempel på hvorfor aktivt miljøvern trengs, og på hvor viktig vår rolle som miljøorganisasjon er.
More
Beiarelva Naturinngrep
Beiarelva - et naturinngrep uten sidestykke! Beiarn Kommune, Nordland fylke. Befart 27. juni 2025. Store mengder masse var sprengt bort, elvekanten ødelagt, og naturverdier redusert til et skremmende sår i landskapet.
Da Miljøturnéen nådde Beiarn 27. juni, ble vi møtt av et syn som gjorde sterkt inntrykk selv på våre mest erfarne folk. Langs Beiarelva, et av Norges vakreste og mest betydningsfulle vassdrag, hadde det skjedd et naturinngrep av en alvorlighetsgrad vi sjelden ser. Store mengder masse var sprengt bort, elvekanten var ødelagt, og naturverdier var redusert til et skremmende og råttent sår i landskapet. Det var tydelig at noe hadde gått fullstendig galt. Ruben Oddekalv, vår leder og en av landets mest erfarne feltfolk, satte ord på det vi alle kjente på: «Jeg blir forbanna, trist og er helt i sjokk over skadeomfanget som utspiller seg her i Beiarelva. Denne type naturødeleggelse kan ikke forsvares på noen plan. For en som har sett og befart mange saker er dette soleklart en av de verste.» Det som startet som bygging og restaurering av laksetrapper i Beiarelva har endt i et massivt naturinngrep som verken er faglig forsvarlig, miljømessig vurdert eller riktig fulgt opp. Det mest alvorlige er at Miljødirektoratet, som skal være en av Norges øverste fagmyndigheter for naturforvaltning, har vært økonomisk bidragsyter til et arbeid som i praksis har sprengt og ødelagt et av våre viktigste vassdrag. Her har ingen fulgt med i timen, og resultatet taler for seg selv: en av de groveste naturødeleggelsene vi har sett på svært, svært lenge. På bakgrunn av det vi dokumenterte på befaringen, har Miljøvernforbundet politianmeldt saken og krever full tilbakeføring av naturen. Inngrep av denne størrelsen kan ikke feies under teppet, og ansvaret kan ikke pulveriseres bort mellom etater og aktører. Når staten selv har vært involvert i å finansiere ødeleggelsen av norsk natur, er det ikke bare et lokalt problem, det er et varsel om et system som ikke fungerer. Beiarelva-saken blir stående som en av de mest alvorlige sakene på årets Miljøturné. Et tydelig eksempel på hvorfor miljøvern må skje i felt, og hvorfor noen må være til stede for å se, dokumentere og si høyt det andre tier om.
More
Båsmo Gruvedrift
Noen av de mest alvorlige sakene finner vi når vi minst venter det. Da Miljøturnéen fortsatte sørover 28. juni, var det nettopp det som skjedde. Et aktivt, massivt utslipp av metallforurenset avrenning fra et gruveområde som ble lagt ned for nesten 90 år siden. Vår reaksjon var klar: Rana kommune, hva er det dere holder på med? Naturen i Ranafjorden fortjener langt bedre enn dette!
Noen av de mest alvorlige sakene finner vi når vi minst venter det. Da Miljøturnéen fortsatte sørover 28. juni, var det nettopp det som skjedde. På GPS-en dukket det plutselig opp et område i Ranafjorden med en intens oransjerød farge. Vi stoppet bilen, gikk ned til fjæra, og ble stående tause i sjokk. Der, rett foran oss, rant et av Norges mest groteske og kontinuerlige utslipp rett ut i fjorden. Dette var ikke et lite avvik, ikke en gammel forurensningsrest, og ikke et midlertidig problem. Det var et aktivt, massivt utslipp av metallforurenset avrenning fra et gruveområde som ble lagt ned for nesten 90 år siden. Og likevel har ingen stoppet det. Båsmo Gruvedrift ble nedlagt i 1937. Siden den gang har det årlig lekket ut omtrent 22 tonn jern, 1,5 tonn kobber og 1 tonn sink. Alt dette, hvert eneste år, renner rett ut i Ranafjorden. Metallforurensing i slike mengder er ikke bare uakseptabelt, det er miljømessig katastrofalt. At dette har fått pågå så lenge uten at hverken kommunen eller statlige miljømyndigheter har grepet inn, er rett og slett ufattelig. Utslippet er ikke skjult. Det er synlig både fra satellittbilder og fra land, og farger sjøen i en intens rustoransje stripe som strekker seg langt utover fjorden. At dette ikke har blitt stanset for mange tiår siden, viser med all tydelighet en forvaltning som ikke fungerer. Vår reaksjon var klar: Rana kommune, hva er det dere holder på med? Hvordan kan et av Norges største metallutslipp få renne fritt uten en plan, uten tiltak og uten ansvar? Dette er ikke bare lokal forsømmelse. Det er også en sak hvor Miljødirektoratet igjen svikter sitt ansvar. Når et av landets mest alvorlige avrenningsutslipp får fortsette år etter år, vitner det om et system som ikke tar miljøforurensning på alvor før noen fysisk står på stedet og løfter lokket av problemet. Denne saken er blant de mest urovekkende vi avdekket på hele Miljøturnéen, både på grunn av omfanget og på grunn av hvor lenge det har fått pågå. Miljøvernforbundet følger nå saken tett, og vi kommer ikke til å gi oss før både ansvar og nødvendige tiltak er på plass. Naturen i Ranafjorden fortjener langt bedre enn dette.
More
Oceanize Mikroplast
Oceanize-saken viser hvorfor oppsøkende miljøvern er avgjørende. Mange saker ville aldri blitt synlige om ingen dro ut og så med egne øyne. Oceanize er en bedrift med en viktig oppgave: å gjenvinne plast og bidra til en sirkulær økonomi. Når en gjenvinningsbedrift selv slipper ut mikroplast, har vi et problem som går langt dypere enn mangelfull drift.
Namsos kommune i Trøndelag fylke ble befart både 19. april og 29. juni 2025. Noen saker ender ikke med én befaring. De vokser. Oceanize-saken i Namsos er et slikt eksempel – en sak som startet med et tips, men som raskt utviklet seg til et alvorlig miljøproblem ingen burde overse. Oceanize er en bedrift med en viktig oppgave: å gjenvinne plast og bidra til en sirkulær økonomi. Nettopp derfor stilles det ekstra høye krav til hvordan virksomheten drives. Når en gjenvinningsbedrift selv slipper ut mikroplast, har vi et problem som går langt dypere enn mangelfull drift. Da svikter både bedriften og forvaltningen som skal føre tilsyn. Miljøvernforbundet mottok de første tipsene tidlig i april og dro ut på befaring 19. april. Det vi dokumenterte var så alvorlig at vi politianmeldte bedriften og sendte en formell klage til Statsforvalteren. Tre måneder senere, 29. juni, dro vi tilbake for en ny befaring. Mikroplast lå fortsatt i terrenget, og driften fremsto like uforsvarlig. Hva hadde skjedd i mellomtiden? Ingenting. Da vi tok saken videre, innrømmet Statsforvalteren noe dypt urovekkende: De hadde verken vært på tilsyn eller fulgt opp saken i løpet av månedene som hadde gått siden vår første befaring. Tiden gikk videre, og vi undersøkte på nytt. Seks måneder hadde passert – uten at én eneste kontroll var gjennomført. Oceanize-saken viser med all tydelighet hvorfor oppsøkende miljøvern er avgjørende. Mange saker ville aldri blitt synlige dersom ingen dro ut og så med egne øyne. Det er nettopp dette Miljøvernforbundet gjør. Vi nøyer oss ikke med rapporter. Vi møter virkeligheten, der problemene faktisk er. Og vi kommer til å fortsette å gjøre nettopp det. Vi har purret på både politiet og Statsforvalteren i Trøndelag, og per i dag tyder ingenting på at driften hos Oceanize er vesentlig forbedret. Denne saken vil bli fulgt helt til bedriften tar ansvar, rydder opp og driver slik seriøse aktører skal – med respekt for miljøet og gjeldende lovverk. Oceanize er et tydelig eksempel på hvorfor det trengs aktive, uavhengige miljøvoktere. Jo flere vi er, jo mer får vi gjort. Ny befaring er allerede under planlegging.
More
VIDAR havvind
Havvindprosjektet VIDAR innebærer 91 vindturbiner i et sårbart havområde. Inngrepet truer både marine og kystnære økosystemer og setter Østlandets naturressurser i fare.
Skagerrak ligger i svensk havterritorium, men konsekvensene av inngrepene treffer direkte norske kystfylker. Østfold, Akershus, Vestfold og Telemark vil alle bli berørt. Området ble befart 5. oktober. Havet er ikke bare en ressurs. Det er et livsgrunnlag. Det rommer økosystemer, mat, arbeidsplasser og står for rundt 60 prosent av oksygenet vi puster inn. Når havet trues, trues selve fundamentet samfunnet vårt bygger på. Nettopp derfor reagerer vi, og derfor går Miljøvernforbundet i front når havet utsettes for industrielle inngrep forkledd som «grønn omstilling». VIDAR-prosjektet i Skagerrak er blant de mest alvorlige angrepene på havmiljøet vi har sett i moderne tid. Det planlegges 91 vindturbiner, hver på opptil 370 meter, plassert rett utenfor innseilingen til Oslofjorden. Turbinene vil være synlige fra store deler av Østlandet og ligge tett på noen av våre viktigste marine områder. Og dette er bare begynnelsen. VIDAR Øst står allerede på tegnebrettet, og ytterligere tre felt ligger klare i kø. Til sammen snakker vi om rundt 500 vindturbiner midt i Skagerrak – et industrielt tivoli til havs, plantet i et av de vakreste og mest sårbare havområdene vi har. Dette er galskap satt i system, og det skjer akkurat nå. Konsekvensene er omfattende og alvorlige: støy og lydbølger under vann, risiko for oljeutslipp, mikroplast fra slitasje, elektromagnetiske felt som påvirker livet i havet, ødelagte gyteområder, fuglekollisjoner, ferdselsforbud og massive inngrep i havbunnen. I tillegg kommer tapet av friluftsverdier, ødelagt kystlandskap og et havområde som blir utilgjengelig for både folk og fiskere. Miljøvernforbundet har stått i front mot vindindustri, både på land og til havs, helt siden 1999. Vi står like støtt i dag som den gang: Vindkraft er ikke svaret. Verken på land eller i havet. Å bygge ned natur for å «redde klimaet» er en grunnleggende logisk feilslutning. Havvind er ikke grønt, og konsekvensene er altfor store. Ut av syne, ut av sinn? Nei. Ikke her. Ikke når 370 meter høye turbiner skal reise seg over havet og bli synlige langt innover Østlandet. Ikke når havmiljøet trues av en industri som ikke engang evner å rydde opp etter seg på land. Miljøvernforbundet står i fremste rekke i kampen mot VIDAR-prosjektet, og vi kommer til å bruke alle tilgjengelige verktøy for å stanse det.
More
Google datasenter
I Skien utfordres prinsippet om ansvarlig energiforvaltning, da et enkelt datasenter står til å konsumere 5% av Norges strømressurser. Dette reiser viktige spørsmål om prioritering av våre felles ressurser i møte med globale teknologigiganter.
På Miljøturnéens befaring i Skien 4. oktober fikk vi se med egne øyne hva som nå utspiller seg i Telemark. Fjell sprenges bort, enorme flater planeres, og et helt landskap gjøres klart for én av verdens største kraftslukere: et datasenter for Google. Spørsmålet er enkelt: Hva er prisen Norge skal betale? Google planlegger å bruke rundt 5 prosent av all norsk kraft. Til gjengjeld får lokalsamfunnet om lag 100 arbeidsplasser. Det betyr at én enkelt aktør, et globalt konsern uten reell forankring i Norge, får forsyne seg av våre felles strømressurser på en måte som vil påvirke hele energisystemet i tiår fremover. Gir dette mening? Nei, mener vi i Miljøvernforbundet. Dette handler ikke om én kommune og ett byggeprosjekt. Det handler om hvem som egentlig skal ha råderett over energien i Norge. Når Skien kommune kan vedta, helt alene, å gi bort 5 prosent av Norges samlede kraft, er noe fundamentalt galt. Strøm er en nasjonal ressurs og må forvaltes som det. Dagens system fungerer som et demokratisk smutthull, og det må tettes – raskt. Spørsmålet vi må stille er derfor like enkelt som det er alvorlig: Hvem skal betale prisen for Googles strømforbruk? Det blir ikke Google. Det blir ikke Skien. Det blir alle andre. Kommuner som må tåle naturinngrep for ny kraftutbygging, husholdninger som får høyere strømpriser, og et næringsliv som allerede er hardt presset i et uforutsigbart kraftmarked. Flere kommuner kan bli tvunget til å avgi natur og arealer for å dekke behovet som én kommune har sagt ja til å skape. Dette er ikke bærekraft. Dette er ikke samfunnsnyttig. Dette er et system som gir globale superforbrukere fri tilgang til norsk kraft – helt uten overordnet plan, prioritering eller helhetlig styring. Miljøvernforbundet mener kraftsystemet må bygges om fra grunnmuren. Vi trenger strengere prioritering, tydelig nasjonal styring og et klart prinsipp om at kraft først og fremst skal brukes der den skaper reell samfunnsverdi. Et datasenter av denne størrelsen, med et slikt strømforbruk, hører ikke hjemme i et land som samtidig vurderer naturødeleggende kraftutbygginger for å dekke etterspørselen.
More
Solabbor og Rotenon
Miljødirektoratets forslag om rotenonbehandling for å fjerne solabbor fra flere vann i Akershus og omegn truer med å utrydde hele økosystem. Tiltaket fremstår som unødvendig drastisk når mer naturvennlige alternativer eksisterer.
5. oktober dro vi til Asker for å befare én av de mest oppsiktsvekkende sakene i årets turné: Miljødirektoratets plan om rotenonbehandling i fire vann i Asker, Moss, Lier og Indre Østfold for å bli kvitt solabbor. Et inngrep så dramatisk at det i praksis dreper alt liv i vannet. For den som tror rotenon bare «tar én art», tro om igjen. Rotenon er en nervegift. Den kveler alt som puster med gjeller. Alle arter, hele næringskjeden. Hele økosystemet. Og for hva? For å fjerne en liten fisk på 10–15 centimeter som trygt kan fiskes ut med garn, ruser og systematiske uttak – til og med av lokale frivillige som gjerne ville gjort jobben. Det er ikke bare miljøfaglig feil. Det er hodeløst idioti. Miljøvernforbundet har vært grunnleggende og konsekvent imot rotenonbehandling i alle år. Å helle gift i naturen for å løse et problem som kan håndteres på langt smartere og mer skånsomme måter, er for oss helt ute av fatning. Når staten selv foreslår å utslette et fullt fungerende økosystem samtidig som de mangler dokumentasjon på hvilke arter som faktisk er stedegne, sårbare eller truede, da er det ikke miljøforvaltning lenger. Det er miljøødeleggelse! Lokale fiskere melder om at vannene inneholder arter som abbor, mort, sørv, karuss og ørret – og i flere tilfeller rødlistearten ål. Det finnes også mulig salamander og en rekke andre arter som vil dø en smertefull død dersom vannet forgiftes. Med andre ord: Man søker om å utrydde to arter, vel vitende om at man faktisk utrydder alle. Det er ikke bare dårlig miljøforståelse, det strider mot både naturmangfoldloven og vannforskriften. I tillegg viser erfaringer at rotenon kan bli liggende lenge i bunnsedimentene og føre til ubotelige skader over tid, blant annet redusert forplantningsevne hos arter som i utgangspunktet ikke skulle vært påvirket. Og alt dette for en art som ikke sprer seg til større, kaldere vann. Som ikke har økosystemeffekter som truer norsk natur. Som kan fiskes ut med enkle og rimelige tiltak. Bevist at kan dø ut naturlig i en rekke vann med ugunstige forhold! Det finnes smartere, mer målrettede og langt mer miljøvennlige metoder enn å helle gift i naturen. Skal vi virkelig kaste millioner av kroner på å drepe et helt økosystem når de samme pengene kunne gått til lokale lag, frivillige og arbeidsplasser for å gjøre uttaket manuelt? Vi krever full stans i planene og har formelt bedt Miljødirektoratet avslå søknaden. Vi godtar ikke gift i naturen når bedre løsninger finnes. Om rotenonbehandlingen skulle starte har vi allerede varslet vår tilstedeværelse. Vi står ikke på sidelinjen!
More
Villreinen på Hardangervidda
De ikoniske villreinflokkene på Hardangervidda står overfor en trussel fra kitingaktiviteter, som invaderer kritiske vinterbeiter og potensielt setter artenes fremtid i fare ved å forstyrre den naturlige balansen.
På Hardangervidda møtes to virkeligheter: For kitere er det lek, mestring og vind i seilet. For villreinen er det vinter, sult og kamp for å overleve. På vår befaring i Eidfjord ble dette mer synlig enn noen gang. Kitere bruker de samme kritiske områdene som reinsdyrene er helt avhengige av om vinteren, og konsekvensene er langt mer dramatiske enn mange vil innrømme. Villreinen forvaltes som en nasjonal ansvarsart. Likevel er vinterbeitene deres i ferd med å bli forstyrret i en skala som få egentlig forstår. Dette er ikke noe Miljøvernforbundet mener alene. En samlet villreinforvaltning advarer mot aktiviteten. Når reinsdyrene jages ut av vinterbeitene sine, tvinges til å flykte lange avstander eller presses inn i områder uten mat, påvirkes hele bestanden. Det kan i ytterste konsekvens være dødelig. Og alt dette, for hva? For menneskers lek. For moro. For aktivitet som like gjerne kunne funnet sted et annet sted. Vi skal være tydelige på én ting: Dette handler ikke om å forby kiting som aktivitet. Dette handler om hvor den foregår. Rutevalg, terrengvalg og mangel på respekt for villreinens leveområder er den reelle utfordringer, ikke selve sporten. På Hardangervidda er vinteren en tid der reinsdyrene balanserer helt på grensen av det de tåler. De har lite energi, begrenset mattilgang og må spare på kreftene. Når skiløpere, hundespann, snøskutere og særlig kitere dukker opp i feil områder, blir resultatet stress, flukt og energitap som reinsdyrene ikke har råd til. Noen ganger løper de seg rett og slett i hjel. Vi i Miljøvernforbundet sier derfor det alle burde kunne enes om: Kan vi ikke la villreinen få vinterområdene sine i fred, og heller kite et annet sted? Når en aktivitet går fra å være friluftsliv til å være en direkte trussel mot en sårbar art, må vi tørre å sette grenser. Kiting i villreinens vinterbeiter er en slik trussel. Det er ikke allemannsrett – det er rett og slett mangel på ansvar. Miljøvernforbundet krever nå forbud mot kiting i villreinens vinterområder på Hardangervidda. Det handler ikke om å nekte folk friluftsliv. Det handler om å sikre at en av Norges viktigste og mest ikoniske arter fortsatt har et sted å leve. Villreinen har ikke stemme selv. Derfor må vi være den stemmen.
More
Tannbørstedeponiet
I hjertet av Åsnes finner vi et grotesk fjell av tannbørster fra tidligere Jordan-produksjon, et klart eksempel på uansvarlig avfallshåndtering som fortsatt venter på kreativ og ansvarlig opprydding.
6. oktober stod vi i Åsnes kommune, midt i et av de mest absurde og groteske eksemplene på plastforurensning. Et berg av tannbørster, hundretusenvis av dem, alle merket Jordan. I alle farger. I alle varianter. Lag på lag av gamle produkter, oppvaskkoster, produksjonsrester og plastfragmenter som går i oppløsning og sakte men sikkert forurenser naturen. Vi kaller det tannbørstedeponiet. Og det ligger der fortsatt, til tross for år med medieoppslag, politiske løfter og ansvarsfraskrivelse. Dette er ikke et mystisk deponi fra ukjent hold. Her er historien krystallklar: Jordan betalte en gårdbruker for å ta imot avfallet for flere tiår siden. Avfallet ble aldri behandlet forsvarlig. Bonden er gått bort. Og igjen står et fjell av Jordan-produkter i hjertet av Finnskogen, uten at noen tar ansvar. Det er ikke bare pinlig. Det er miljøkriminalitet i sakte film. Da Miljøvernforbundet ble kontaktet av lokalbefolkningen, var budskapet enkelt: «Vi trenger hjelp. Ingenting skjer.» Så vi dro. Vi dokumenterte. Vi publiserte. Og vi tok direkte kontakt med både Åsnes kommune og Orkla, som nå eier Jordan. Vi forventet handling. Det fikk vi ikke. Saken er i sin kjerne utrolig enkel: Rydd opp. Ingen flere utredninger, ingen flere møter, ingen flere runder med skyldplassering. Bare rydding. Dette er plast som brytes ned til mikroplast og sprer kjemikalier, midt i naturen og midt i dyrenes leveområder. På befaringen fant vi spor etter både vilt og fugl: dyr som må leve, spise og bevege seg gjennom et teppe av plast mennesker har dumpet i naturen. For dyrene har ikke et valg. Det har Orkla. Vi i Miljøvernforbundet mener at ansvaret nå ligger hos selskapet som har tjent store penger på å være markedsledende på børster i Norden. Ikke nødvendigvis fordi de juridisk kan tvinges til det, men fordi de moralsk bør stå i front når det gjelder produkter de selv har satt navnet sitt på. Når Orkla kjøpte Jordan, kjøpte de også arven etter Jordan. En del av den arven ligger nå som et plastfjell i skogen. Orkla har ressursene. De har midlene. De har kapasiteten. Men viljen mangler. Derfor forbereder vi nå et betydelig trykk mot både Orkla og kommunen. Om det ikke kommer en konkret dato for opprydding snart, vil Miljøvernforbundet intensivere arbeidet gjennom både aksjoner, kampanjer og medieoppmerksomhet. Denne saken skal ikke få dø hen i stillhet, den skal løses! For plasten forsvinner ikke. Naturens tålegrense forsvinner ikke. Og ansvaret forblir, helt til noen faktisk handler.
More
Andøy salmon
På Andøya truer et nytt landbasert oppdrettsanlegg Norges vakre kystlinjer. Mens det profileres bærekraftig, innebærer prosjektet økologiske og estetiske inngrep som får alvorlige konsekvenser for det lokale miljøet.
På Andøya reiser det seg nå et av Norges største landbaserte oppdrettsanlegg, midt i et av landets mest sårbare og unike kystområder. Under miljøturnéens befaring dro vi dit for å se inngrepene selv. Det vi fant, bekreftet frykten vår: enorme sprengningsområder, utsprengt berg, ødelagte kystlinjer og en natur som aldri vil kunne bli den samme igjen. Dersom alle norske oppdrettsanlegg skal flyttes på land – slik enkelte nå argumenterer for – vil det kreve sprenging og nedbygging av et areal tilsvarende over 9 000 fotballbaner langs norskekysten. Alt dette for én næring: en milliardærbransje som allerede har ødelagt store deler av villaksens leveområder, og som nå forsøker å pakke inn sine nye industribygg i et grønt og bærekraftig språk. Men sannheten er brutal: Landbasert oppdrett er ikke bærekraftig. Det blir bare en annen måte å ødelegge naturen på. Naturen og faunaen på Andøya må nå bære kostnaden for nok et gigantprosjekt i oppdrettsindustrien. Det handler ikke om lokal verdiskaping eller matforsyning, det handler om profitt. Naturen er sisteprioritet i et system som jager marginer, ikke økologisk balanse. Bare byggingen av slike anlegg medfører: - massive sprengninger - ødelagte kystområder - permanente inngrep i sårbare naturtyper - risiko for forurensning og utslipp - stort energiforbruk - enorme mengder betong og stål - og et produksjonssystem som fortsatt baserer seg på å fôre opp en rovfisk Miljøvernforbundet er derfor klinkende klare: Vi støtter ikke landbasert oppdrett. Ikke nå. Ikke senere. Det har vi stått på i over 20 år. Å sprenge ned norskekysten for å bygge industriell fiskeproduksjon i betongbasseng er ikke grønn omstilling, det er naturødeleggelse.
More
Akvafuture
Akvafuture i Brønnøy presenterer en modell for bedre fremtid for lakseoppdrett. Gjennom lukkede anlegg reduserer de miljøpåvirkningen betydelig, og demonstrerer hvordan teknologi kan brukes til å beskytte vår delikate økobalanse.
Når vi i Miljøvernforbundet kritiserer oppdrettsnæringen, gjør vi det fordi dagens drift ødelegger natur, sprer sykdommer, slipper ut store mengder avfall og skader villaksen. Men det er like viktig for oss å vise til løsninger og alternativer, og fremheve de aktørene som faktisk prøver å gjøre noe bedre. Derfor har vi besøkt Akvafuture i Brønnøy kommune ved flere anledninger. Vi har gått grundig gjennom driftsløsningene, sett anleggene fra innsiden, diskutert fiskehelse, teknologi og avfallshåndtering. Og én ting er klart: Akvafuture representerer ikke bærekraft, men de representerer en betydelig forbedring. Oppdrett av laks vil biologisk sett aldri kunne bli fullt bærekraftig. Det er en rovfisk som spiser langt mer enn den produserer, krever store fôrressurser og medfører betydelige utslipp. Men vi kan redusere skadeomfanget dramatisk. Og det er her lukkede anlegg i sjø i dag ligger flere hakk foran alt annet i næringen. I lukkede gjennomstrømningsanlegg som hos Akvafuture: - Fanges avfall og avføring opp, slik at biomassen kan brukes videre i stedet for å slippe ut giftige gasser og næringsstoffer i fjordene. - Rømming er tilnærmet eliminert, noe som er avgjørende for villaksen. - Lakselus holdes ute av anlegget, som hindrer spredning til villaks og kutter behovet for kjemikalier, medisin og lusebehandling. - Fiskehelsen bedres, med mindre stress, lavere dødelighet og bedre vannkvalitet. - Kontrollen øker, slik at man overvåker hele systemet og kan stanse problemer før de blir miljøskader. Dette betyr ikke at vi applauderer oppdrettsindustrien. Det gjør vi ikke. Men når hele Norge diskuterer løsninger som innebærer å sprenge ned kystlinjer, bygge energikrevende landanlegg eller fortsette som før, da er det vår plikt å vise hva som faktisk finnes av bedre alternativer. Akvafuture er ikke perfekte. Men de viser vei. De viser at teknologien finnes. Og de viser at næringen kan ta store steg i riktig retning, hvis de vil. Miljøvernforbundet kommer til å fortsette å følge denne utviklingen tett. Vi skal fortsatt være kritiske, tydelige og urokkelige der natur og villaks står i fare. Samtidig skal vi fortsette å fremheve de aktørene som faktisk forsøker å redusere skadeomfanget og drive mer ansvarlig enn resten av bransjen. Avsluttende, Miljøturnéen 2025 har vist én ting over alt annet: ekte miljøvern skjer i felt. Det skjer ikke i rotete møtepapirer, ikke i endeløse prosesser og ikke bak kontordører. Det skjer når noen drar ut, ser skadene med egne øyne, dokumenterer det som andre overser, og står sammen med folk som trenger en stemme. Natur og miljø blir ikke reddet av gode intensjoner. Den blir reddet av handling. Og handling starter der problemene faktisk finnes. Derfor kommer vi til å fortsette. Ut i felt. Ut i hele landet. Ut dit naturen trenger oss mest. Miljøet har ingen tid å miste – og Miljøvernforbundet er klare for 2026
MoreSveip sideveis for å se sakene fra Miljøturnéen
English 
Norwegian