Flere torskeoppdrettsselskaper, deriblant det markedsledende selskapet Ode AS står midt i en eskalerende fiskehelsekrise, med omfattende sykdomsutbrudd og høy dødelighet blant oppdrettstorsk. Til tross for tidligere erfaringer med sykdommer, gyting i merdene og rømminger i torskeoppdrett, ser det ut til at historien gjentar seg, med alvorlige konsekvenser for både oppdrettsnæringen og villfiskbestandene
Senest i januar 2026 ble Ode AS rammet av et alvorlig utbrudd av torskepox ved sitt anlegg på Vorpeneset. Over 145 000 torsk døde som følge av viruset, hvorav mer enn 85 000 døde i løpet av én uke. Mattilsynet har kritisert Ode for utilstrekkelig håndtering av dødfisk, noe som kan ha bidratt til ytterligere smittespredning. Det finnes per i dag ingen vaksine eller effektiv behandling mot torskepox, noe som gjør sykdommen til en alvorlig trussel for torskeoppdrettsnæringen og den ville bestanden av torsk langs hele kysten vår.
Bare uker senere, i februar 2026, ble det meldt om mistanke om francisellose ved Ode sitt anlegg i Rekvika i Stad kommune. Mattilsynet har innført restriksjoner ved anlegget for å begrense smittespredning, inkludert forbud mot flytting av fisk uten særskilt tillatelse. Francisellose er en kronisk bakteriell infeksjon som kan føre til høy dødelighet, spesielt i varme sommermåneder. Sykdommen er påvist både i oppdretts- og villtorsk, og det er også her bekymring for smittespredning til villfisk.
Disse hendelsene reiser alvorlige spørsmål om Ode AS sin evne til å håndtere drift av anlegg, sykdomsutbrudd og om hvorvidt de er kapable til å beskytte både oppdrettsfisk og villfiskbestander. Det er på høy tid at selskapet tar ansvar og innser at det ikke finnes noen rett måte og gjøre noe galt på, og rett og slett legger ned det gigantiske biologiske eksperimentet de kaller bedrift. For 15–20 år siden måtte oppdrett av torsk skrinlegges på grunn av sykdommer, gyting i merdene og rømminger. Nå er vi der igjen, og konklusjonen må i våre øyne bli den samme: Oppdrett av torsk skal man ikke drive med.
Påviste sykdommer og parasitter hos oppdrettstorsk
(listen er ikke komplett og den vokser stadig
Torskepox (Cod Gill Poxvirus – CGPV)
Torskepox er et nylig identifisert virus som angriper gjellene til oppdrettstorsk. Viruset ble først beskrevet i 2023 og har siden forårsaket betydelig dødelighet i flere anlegg. Sykdommen fører til alvorlige gjelleskader, noe som svekker fiskens evne til å ta opp oksygen og kan resultere i massedød. Smitten spres horisontalt, det vil si fra fisk til fisk i samme miljø. Det finnes per i dag ingen vaksine eller effektiv behandling mot torskepox, noe som gjør sykdommen til en alvorlig trussel for torskeoppdrettsnæringen og man risikerer utbrudd også utenfor merdene.
Francisellose (Francisella noatunensis)
Francisellose er en kronisk bakteriell infeksjon forårsaket av bakterien Francisella noatunensis. Sykdommen gir hvite knuter i indre organer som hjerte, nyre og milt, og kan føre til høy dødelighet, spesielt i varme sommermåneder. Smitten overføres horisontalt via vannmassene fra fisk til fisk. Bakterien er intracellulær, noe som gjør behandling utfordrende. Francisellose er påvist både i oppdretts- og villtorsk, og det er bekymring for smittespredning til villfisk.
Nodavirus (VNN/VER)
Nodavirus forårsaker sykdommen viral nervøs nekrose (VNN), som angriper nervevevet i hjerne, ryggmarg og øyne hos fisk. Sykdommen er spesielt dødelig for yngel og juvenil fisk, med dødelighet opp mot 100 %. Smitten kan overføres både horisontalt og vertikalt, det vil si fra mor til avkom. Det finnes ingen effektiv behandling, og sykdommen må kontrolleres gjennom forebyggende tiltak. Nodavirus er påvist i både oppdretts- og villfisk i Norge.
Kveis (Anisakis simplex og Pseudoterranova decipiens)
Kveis er larver av rundormer som lever som parasitter i fisk og sjøpattedyr. De finnes ofte i innvollene og muskulaturen til fisk som torsk. Kveis kan forårsake magebesvær og allergiske reaksjoner hos mennesker som spiser infisert fisk. Smitten skjer gjennom en livssyklus som involverer krepsdyr, fisk og sjøpattedyr. Økt oppdrett kan føre til høyere forekomst av kveis, noe som kan påvirke både fiskehelse og mattrygghet. Kveis er også kjent for å smitte bredt og intenst til mange forskjellige fiskeslag over geografiske områder noe som kan gi store konsekvenser for fiskeri og matauke langs kysten.
Gjelle- og hjertesykdommer
Oppdrettstorsk har vist seg å være utsatt for sammensatte lidelser som involverer både gjelle- og hjertesykdommer. Disse sykdommene kan være forårsaket av en kombinasjon av virus og bakterier, og fører til alvorlige helseproblemer og høy dødelighet. Smitten kan spres både via vannmassene og gjennom direkte kontakt mellom fisk.
Vibrose (Listonella anguillarum)
Vibrose er en bakteriesykdom som gir sepsis (blodforgiftning) og høy dødelighet hos fisk. Sykdommen er karakterisert ved nedsatt appetitt, mørkpigmentering, sårdannelser i huden og blødninger i indre organer. Tidligere ble antibiotika brukt for å bekjempe sykdommen, men i dag forebygges den effektivt ved bruk av vaksine.
Et eksperiment langs hele kysten
Som vi ser er oppdrett av torsk i realiteten et storstilt biologisk eksperiment, og det er villtorsken og kysten vår som bærer risikoen. Når tusenvis, ja millioner, av fisk står tett i tett i anlegg hvor vannet strømmer fritt gjennom merdene, finnes det i praksis ingen barriere mellom sykdomsrammet oppdrettsfisk og de ville bestandene utenfor. Virus, bakterier og parasitter respekterer ikke konsesjonsgrenser eller selskapsstrukturer, og heller ikke alltid de såkalte renseanleggene; de følger vannet og havstrømmene.
Historien fra lakseoppdrett burde vært en advarsel det var umulig å overse. Likevel ser vi nå de samme mekanismene gjenta seg: høy tetthet av fisk, økende sykdomspress, massedød og en konstant fare for rømming og gyting. Når syk oppdrettstorsk enten slipper ut eller sprer smittestoffer via vannmassene, kan konsekvensene bli irreversible for lokale bestander. Villtorsken har ikke et veterinærapparat i ryggen, ingen vaksiner eller behandling og, hvis ikke noen griper inn: ingen beskyttelse. Den har kun naturens egne, langsomme tilpasningsmekanismer. Mot moderne sykdomspress fra en industri som kun tenker profitt uansett biologisk konsekvens kan det være brutalt utilstrekkelig.
Torsk er ikke bare en kommersiell art; den er en bærebjelke i kystøkosystemene våre. Den har vært selve livsgrunnlaget for kystsamfunn gjennom generasjoner og er dypt forankret i norsk natur- og kulturarv. Når vi setter denne arten i fare, gambler vi ikke bare med én fisketype – vi risikerer å forstyrre hele kystsamfunn og ikke minst: hele næringskjeder. Rovfisk, byttedyr, bunndyr og sjøfugl påvirkes alle når balansen forskyves.
Verdien av hardføre og upåvirkede økosystemer kan ikke overvurderes. Et friskt hav er komplekst, selvregulerende og motstandsdyktig. Men denne motstandskraften er ikke uendelig. Når menneskeskapte belastninger blir store nok, tipper systemene. Naturen tåler mye – men ikke alt, og slett ikke ubegrenset eksperimentering med sykdomsrisiko.
Tilhengere av torskeoppdrett vil hevde at næringen fortsatt er ung, at problemene kan løses med teknologi og bedre rutiner. Men nettopp dette argumentet ble brukt for lakseoppdrett. Tiår senere kjemper vi fortsatt med lakselus, sykdommer, genetisk påvirkning og store miljøutfordringer. Spørsmålet er derfor ikke bare om vi kan redusere risikoen, men om vi har rett til å utsette vill natur for den i utgangspunktet.
Torskeoppdrett – en trussel mot levende hav
Vi i Miljøvernforbundet har i over 20 år jobbet for en mer miljøriktig oppdrettsindustri og har jobbet aktivt for å tvinge oppdrett av laks og regnbueørret over i lukkede merder. Dette er ikke fordi vi mener det er den aller beste løsningen- men fordi det er det eneste som er realistisk å oppnå av miljøforbedring ovenfor en av Norge og verdens sterkeste og mest etablerte industrier. Når vi nå snakker om oppdrett av en ny art, som torsken, er våre konklusjoner derimot annerledes: Torskeoppdrett må forbys.
Vi jobber derfor iherdig for å få politikere og forvaltningen til å forstå hva som er på spill. Dessverre er tonen foreløpig alt for økonomisk inspirert. Men slik vi ser det, vi som brenner for et levende hav kan det kun være et tidspørsmål før også forvaltningen setter ned foten. For hvor mange varsellamper må blinke før vi erkjenner at dette ikke er og aldri kan bli bærekraftig? Hvor mange sykdomsutbrudd må registreres før føre-var-prinsippet faktisk tas på alvor? Og hvor stor skade må skje før vi innrømmer at enkelte naturressurser rett og slett er for verdifulle til å industrialiseres?
Lyst å støtte vårt arbeid mot torskeoppdrett som industri? Bli medlem og vær med oss på laget! Jo flere vi har i ryggen jo sterkere står vi.
English 
Norwegian