Hva er det som er så riv ruskende galt i villreinfjellet?  Svaret på det er: MYE!  

Vi, i Norges Miljøvernforbund, har hatt et sterkt fokus på menneskelig påvirkning og resultatene av det i villreinens leveområder. Likevel kan det virke som om vi «taler for døve ører.» Det ser på mange måter ut som om naturen forvaltes diametralt motsatt all tilgjengelig kunnskap.  

Men vi gir oss ikke! De må respektere naturen, forstå helheten og handle deretter. Så her er et enkelt bilde av situasjonen i dag. 

Tilgi dem ikke….. De vet hva de gjør! 

Det hevdes hardnakket at vi i Norge har kunnskapsbasert forvaltning av natur og arter. Kunnskapen finnes ja, og man kjenner den! Men bryr man seg om den? 

Sitat fra Handlingsplan for Naturmangfold, Meld. St 35, pt. 6.11.2 side 147. 

«For at et økosystem skal kunne levere økosystemtjenester, må både den økologiske strukturen i økosystemet (det vil si sammensetningen av arter) og funksjonen i økosystemet (det vil si prosessene som skjer mellom artene og det fysiske miljøet) være opprettholdt.» 

La oss se litt nærmere på et ekstremt sårbart økosystem. Dette er villreinfjellets økologiske tilstand i dag, litt enkelt beskrevet: 

Bestandene av lemen og fjellmarkmus har sunket dramatisk. Mildere og mer ustabile vintre med mindre snø og mer isdannelse er ødeleggende for dem. Dyrene ender oppå isen og kommer ikke ned til verken vintermaten eller beskyttelsen. Dessuten er det mindre mat, ettersom alt for store mengder sau beiter på det som skulle vært disse smågnagernes vintermat. Smågnagerne skulle igjen være næringsgrunnlaget/hoved føden til snøugla, fjellvåken, fjelljoen og fjellreven. Viktig føde også for røyskatt og snømus – Norges minste rovdyr.  

De fleste av disse artene sliter på grunn av tilbakegangen i bestandene av smågnagere. Snøugla, som nå nylig er erklært utryddet i vårt naboland Sverige, hekker også i Norge svært sjelden og da kun i svært gode smågnager år. Som eksempel, siste gang det er registrert at snøugla hekket på Hardangervidda var i 1974. Det har ikke vært gode smågnager-/ lemenår her siden 1978. Fjellreven var også praktisk talt utryddet her, men er reetablert gjennom et omfattende utsettingsprogram av dyr oppdrettet i fangenskap. Det fungerer til en viss grad, men dyrene er fortsatt avhengig av «støtteforing» og kunstig lagede hi. At de store rovdyrene i stor grad er nektet adgang til villreinfjellet, medfører jo at fjellreven ikke kan spe på med åtsels rester etter disse slik de kunne tidligere.

Økologisk ubalanse og feilslått forvaltning

Økosystemet er altså i sterk ubalanse, noe som medfører at dyr og fugler endrer matvaner. Er der ikke smågnagere tar rovfugler og de små rovdyrene egg og fugleunger i større grad enn i et økosystem i balanse. Fjellrype og lirype blir offer for dette. Småviltjakten må derfor opphøre for å gi balansen i naturen mulighet til å gjenopprettes. 

Skal villreinfjellet overleve, må det få økosystemet sitt tilbake. Forvaltning av villreinfjellet må skje på naturens premisser. Man må selvfølgelig jobbe med naturen, ikke mot den. Et beklagelig eksempel er det å skyte ut de beste genene i en presset villreinstamme for å hindre sykdomsspredning. Dette er ikke veien å gå. Heller ikke å hindre dyrene i å nå de beste beiteområdene eller svekke dyrene gjennom sult og stress av samme årsak. Det må presiseres at det å svekke dem både genetisk og gjennom sult og stress er mot naturens egne lover derfor fullstendig feilslått forvaltning. Naturlig seleksjon etter prinsippet om den «sterkestes rett» er naturens egen lov og på mange måter grunnlaget for balansen. Så hvor ille det vel kan se ut: Kanskje må dyrene få mulighet til å utvikle immunitet mot CWD. 

Sauen er ikke en naturlig del av økosystemet i villreinfjellet og beitetrykket er nå alt for høyt. Det går ut over alt liv i den skrøpelig økologiske balansen, både flora og fauna. «Fjernbeiting» i villreinfjellet må avsluttes og villreinfjellets Nasjonalparker må holdes fri for domestiserte beitedyr med dertil hørende motorisert ferdsel. (Tamreindrift i villreinfjellet svekker villreinens mattilgang og medfører også unødvendig motorferdsel.) 

Om man gjør grep som dette, vil det også åpne opp for å la rovdyrene vende tilbake og etablere seg. Rovdyrene – spesielt ulv og jerv – vil ta de svakeste først og etter all sannsynlighet holde antallet CWD tilfeller nede og gjøre dette mye mer effektivt enn menneskelig jakt/utskytning. Kan en hundesnute hjelpe til med å diagnostisere kreft hos oss mennesker, er det svært sannsynlig at en rovdyrsnute kan oppdage CWD på et vesentlig tidligere stadium enn vi mennesker evner. 

Villreinfjellet, med hele dets mangfold, må få fred nå. Da vil systemet gradvis kunne begynne å fungere igjen og den skjøre balansen vil kunne gjenopprettes.  

Vi MÅ jobbe med naturen når den kjemper mot klimaendringene vi har skapt.