Norges rovdyrbestander står allerede i fare og politiske forslag om å senke dagens bestandsmål for ulv og bjørn vekker bekymring blant miljøorganisasjoner. Miljøvernforbundet og andre hevder at forslaget bryter med Bernkonvensjonen, som forplikter Norge til å bevare levedyktige bestander. Til tross for forsøk på soneforvaltning for å redusere konflikter med beitenæringen, rammes rovdyr som ulv og bjørn fortsatt av lisensjakt og ulovlig jakt, noe som truer både bestandens genetiske helse og økologiske funksjon.

Mange ulver i Norge er i ulik grad påvirket av innavl, med unntak av noen individer som vandrer inn fra Finland og Russland. Data fra rovviltnemndenes evalueringer av ulvebestanden i 2020/2021 har kartlagt innavlsgrad i de revirhevdende parene og ynglende flokkene. For å sikre en genetisk sterk ulvestamme fremover, er det avgjørende å prioritere uttak av de mest innavlede flokkene dersom man må regulere bestanden for å møte Stortingets bestandsmål. Som en grunnregel bør ulveforvaltningen søke å unngå reproduksjon på svekkede gener. Rovviltnemndenes valg av ulverevir for jakt kan være et første skritt i å styrke bestanden på sikt.

Miljøvernforbundet (NMF) reagerte imidlertid sterkt på beslutningen om å inkludere Rømskogflokken i lisensjakten denne vinteren. Denne flokken har lite innavl og utgjør ingen trussel mot husdyrhold i området. Takket være tilførsel av nytt genetisk materiale gjennom innvandrende individer i 2. og 3. generasjon, har innavlen i flokken blitt redusert de siste årene. Dersom man velger å redusere antall ulver innen ulvesonen, bør jaktinnsatsen først rettes mot de mest innavlede flokkene. En slik strategi vil bidra til å forbedre bestanden genetisk. Til tross for dette valgte Klima- og miljøministeren å gi tillatelse til uttak av Rømskogflokken.

Miljøvernforbundet støtter kun lisensjakt på ulv innenfor ulvesonen dersom jakten er strategisk rettet mot genetisk svekkede flokker. Ved fremtidige vurderinger av lisensjakt bør innavlskoeffisienten til hver enkelt flokk være et avgjørende kriterium.

Forvaltning gjennom byråkrati og rettsvesen

NMF valgte, sammen med andre organisasjoner, å klage rovviltnemndenes vedtak inn til Klima- og miljødepartementet. Departementets avgjørelse bekreftet rovviltnemndenes vedtak om å tillate felling av ulver i det norske reviret Hornmoen, samt ulver i grenserevirene Rømskog og Bograngen på norsk side. Det ble også åpnet for uttak av Slettåsreviret. Lederparet i Slettås var allerede felt utenfor ulvesonen, men reviret har likevel registrert årsvalper.

Flere organisasjoner tok deretter saken til Oslo tingrett, som i første omgang stoppet jakten midlertidig. Staten har anket avgjørelsen.

Norges forpliktelser under Bernkonvensjonen

Norsk ulveforvaltning hviler på Bernkonvensjonen av 19. september 1979, som forplikter europeiske land til å bevare ville planter og dyr samt deres leveområder. Norge ratifiserte konvensjonen i 1986, og forpliktelsene herfra er også integrert i norsk lov gjennom naturmangfoldloven, hvor vern av ulv er stadfestet i §18. Ifølge Bernkonvensjonen har hvert land ansvar for å opprettholde levedyktige bestander. I praksis betyr dette at Norge må holde en ulvebestand på minst 340 individer, med jevnlig innslag av genetisk nytt blod. Staten kan ikke ensidig endre unntaksvilkårene i Bernkonvensjonens artikkel 9, og verken konvensjonen eller naturmangfoldloven gir rom for forvaltning basert på nasjonale bestandsmål alene.

Norges forvaltning av ulv bør derfor være i tråd med internasjonale avtaler, noe som innebærer å sikre en bærekraftig og genetisk robust ulvebestand over tid.

Brunbjørnen er gjenstand for intens debatt blant bønder, byråkrater og politikere i Norge, og har i likhet med ulven blitt mål for krypskyting. I 2020 ble det etterforsket to grove tilfeller i Trøndelag der spor og tips fra terrenget tydet på at til sammen 12 bjørner var blitt ulovlig drept. Begge sakene ble imidlertid henlagt.

Brunbjørnbestanden ligger under Stortingets fastsatte mål på 13 årlige ynglinger, med bare 8,5 kull anslått i 2020. Finnmark er det eneste området med en betydelig bjørnebestand, hvor det i 2020 ble påvist 59 individer, men bare registrert 2,5 ynglinger. Bjørnene her er en del av den norsk-russiske bestanden, som viser hvor viktig genetisk utveksling over landegrensene er for denne truede arten.

Norges rovdyrbestander viser tegn til vekst, men utviklingen varierer mellom artene. At enkelte politikere nå ønsker å redusere ulve- og bjørnebestandene kan tyde på manglende forståelse for rovdyras viktige rolle i økosystemet. Norge har gjennom Bernkonvensjonen en forpliktelse til å ivareta levedyktige bestander av disse dyrene og dermed sikre en bærekraftig forvaltning som er i tråd med både nasjonale og internasjonale krav.

• Miljømagasinet nr.1-2022 Rovdyr