I stedet for å løse de omfattende miljøproblemene som oppdrettsnæringen skaper i fjorder og kystnære områder, skyver industrien nå utfordringene lenger ut på havet – uten tilstrekkelig oversikt eller kontroll. Dette gjør ikke problemene mindre, men langt vanskeligere å håndtere. Historien gjentar seg: Akkurat som fabrikkene på 60- og 70-tallet bygde stadig høyere skorsteiner for å skjule lokal forurensning, prøver oppdrettsindustrien nå å flytte sitt miljøavtrykk ut av syne. I 2023 burde vi forvente en mer bærekraftig og ansvarlig tilnærming til miljøutfordringene, men både bransjen og myndighetene svikter.

Fiskeriminister Bjørnar Skjæran har uttalt at de områdene som skal avsettes for havbruk ikke skal komme i konflikt med annen virksomhet. NMF mener derimot at dette er en urealistisk påstand. Når man ser på de foreslåtte områdene for oppdrett, er det klart at de er essensielle for tradisjonelt fiske av villfisk. Spesielt de to områdene utenfor Trøndelag (Frøyabanken) og Nordland (Trænabanken) er viktige fiskeplasser for kystfiskerne.

Trænabanken: Trænabanken er et stort bankplatå utenfor Træna på Helgelandskysten, mellom Røstbanken i nord og Sklinnabanken i sør. Området er kjent for sitt rike banklinefiske etter sei, brosme og lange, spesielt i sommerhalvåret. Det drives også fiske etter blåkveite her. Trænabanken er en viktig og produktiv fiskeplass som vil bli alvorlig forstyrret av havbruksaktivitet.

Frøyabanken: Frøyabanken er et område med stor fiskerifunksjon, ifølge Norges Kystfiskarlag. Hoveddelen av fisket her utføres med snurpenot, garn og autoline, med NVG sild og sei som de viktigste artene. Området har også påvist forekomster av korallrev, noe som i seg selv bør være grunn nok til at området ikke skal åpnes for havbruk.

Norskerenna: Norskerenna er et område med omfattende trålfiske etter arter som øyepål, kolmule og laksesild, i tillegg til et etablert rekefelt med betydelig trålaktivitet. Her foregår også teinefiske etter sjøkreps. Fiskere uttrykker stor bekymring for bruken av giftige kjemikalier mot lakselus, som kan skade både rekene og andre skalldyr i området, og dermed true det biologiske mangfoldet i regionen.

NMF mener at plasseringen av havbruksområder i disse viktige fiskeområdene ikke bare er uheldig for kystfisket, men også kan ha alvorlige konsekvenser for økosystemene og den biologiske mangfoldet i havet. Vi oppfordrer til grundig vurdering av disse områdene før noen beslutninger fattes.

NMF er overbevist om at de samme problemene som oppdrettsbransjen møter med lakselus i fjordene, vil oppstå i de havbaserte anleggene. Det er ingen grunn til å tro at lakselusa ikke vil finne veien til de laksene som står i merdene ute på havet. Lakselus er et problem som vil følge oppdrettsindustrien uansett hvor anleggene plasseres.

Et annet alvorlig problem er fisken som beiter på pellets under oppdrettsanleggene langs kysten. Denne fisken tåler ikke store mengder av det fete oppdrettsfôret, og kan bli uspiselig som menneskemat dersom den får i seg for mye over tid. Undersøkelser utført av forskere som Ingebrigt Uglem (NINA), Tim Dempster (SINTEF Fiskeri og Havbruk) og Pål Arne Bjørn (Nofima Marin), har vist at over 10 tonn villfisk fra 15 forskjellige arter beiter rundt oppdrettsanleggene. I et studie på sei ble det funnet et gjennomsnitt på 33 gram pellets per fisk (Ryen 2009).

NMF er igjen overbevist om at de samme problemene vil oppstå i de åpne merdene på havet som vi ser i de kystnære anleggene i dag. Å flytte oppdrett til havs er ikke løsningen på utfordringene med lakselus og fiskens helse.

Forurensning fra åpne merder er, etter NMFs vurdering, i dag det største miljøproblemet i våre fjorder. Det er dokumentert at utslipp av pellets og fiskemøkk kan dekke store områder under merdene med slam, noe som forårsaker at livet på havbunnen dør ut gradvis. NMF har selv filmet omfattende slamavsetninger på 200 meters dyp under anleggene. Frøyabanken, som er en grunne med et dyp på maksimalt 160 meter, vil trolig oppleve de samme forurensningsproblemene på bunnen som vi ser i våre fjorder i dag. Dette kan føre til at koraller, bunnfisk og andre marine arter som lever på havbunnen under anleggene dør ut.

Trænabanken, som har et dyp på 200–300 meter, kan også stå overfor de samme problemene under havmerdene. Dette vil imidlertid være avhengig av strømforholdene i området. Norskerenna, som har et dybde fra 250 til 700 meter, kan muligens unngå de store forurensningsproblemene på havbunnen under anleggene. Likevel mener NMF at det også kan oppstå problemer her dersom strømforholdene er svake, noe som kan hindre effektiv spredning av slammet.

Flere av disse sykdommene kan være dødelige dersom fisken ikke behandles, og mange av dem kan ikke behandles effektivt med medikamenter. I slike tilfeller slaktes fisken ut for å unngå videre spredning.

Alle disse sykdommene er smittsomme for villfisk som sjøørret og villaks, som kan komme i kontakt med infiserte vannmasser rundt anleggene. Dette fører til at villfisken dør som følge av smitte, da de ikke kan få behandling mot sykdommene.

Forskere har uttrykt bekymring over spredningen av dødelige virus fra oppdrettsfisk til villfisk, og det er liten tvil om at oppdrettsindustrien bidrar til spredningen av disse sykdommene i de norske fjordene. 【Kilde: DN】.

NMF mener at oppdretternes forsøk på å flytte vekstprosjektene til havs kan sammenlignes med tungindustriens strategi på 60- og 70-tallet, hvor man forsøkte å unngå krav om utslippsrensing ved å bygge høyere og høyere piper på fabrikkene. Denne tilnærmingen førte imidlertid bare til at forurensningen ble flyttet, ikke løst. På samme måte vil oppdrett på åpne merder ute på havet kun flytte på problemene uten å løse dem.

Som tungindustrien måtte erkjenne, må også oppdrettsnæringen til slutt ta ansvar og investere i bærekraftige løsninger. NMF er derfor fortsatt helt tydelige på at fremtidens lakse- og ørretoppdrett må foregå i lukkede anlegg for å kunne driftes på en miljømessig forsvarlig måte.

Å flytte anleggene til havs som et forsøk på å muliggjøre videre vekst, er som å gå baklengs inn i fremtiden og tillate at de samme problemene knyttet til åpne merder fortsetter uten ende. Vi ser nå at flere aktører langs kysten og i våre fjorder begynner å innse dette, og flere vurderer lukkede anlegg som den eneste reelle løsningen.

Skal oppdrettsnæringen på havet ha noen som helst positiv effekt for naturen, miljøet og villfisken, må også disse anleggene være lukkede. Alle andre løsninger vil bare være en videreføring av de problemene vi allerede ser med de åpne merdene langs kysten og i fjordene våre. I tillegg innebærer dette en betydelig oppskalering av problemene, da “havbrukskonsesjoner” vil legges til de eksisterende konsesjonene langs kysten og i fjordene.

Vi lever i 2023 og kan forvente langt mer ansvarlighet og bærekraftige løsninger fra både myndighetene og oppdrettsbransjen.

• Miljøfakta om Norsk lakseoppdrett 2019