Publisert dato 19.05.2025

Villreinen trenger mer enn festtaler, signaturer og fine ord – det må knallhard lut til om vi skal klare å holde det nasjonen Norge har lovet det internasjonale samfunn – nemlig å ta vare på villreinen!

Tiltaksplaner uten kraft: Villreinens fremtid settes i spill

Klima- og miljødepartementet har nå presentert tiltaksplanene for villreinområdene Knutshø, Snøhetta og Rondane. Vi hadde forventet kraftfulle grep og en virkelig redningsplan for å sikre villreinens fremtid. I stedet har vi fått 3 planer med så store svakheter og mangler at departementet rett og slett innrømmer at planene ikke vil gi oss mulighet til å nå de overordnede statlige målene.

Sitat:
«Overordnet vurderer departementet at tiltaksplanene som foreslås vil ha liten mulighet til å stoppe den negative utviklingen for villreinen i Knutshø, Snøhetta og Rondane villreinområder innen 2030. (…) enkelttiltak eller tiltakspakker har blitt mindre kraftfulle enn det hensynet til villreinen ideelt sett ville tilsagt»

Vi finner det svært foruroligende og beklagelig at departementet lager planer som er så «svake» at de ikke engang tror på dem selv. Vi ber derfor Departementet finne frem «verktøykassa» og rasle kraftig med den. Vi vil ikke miste så mye som et lite stykke Norge til!

For Snøhetta og Knutshø er noen av tiltakene som foreslås små fremskritt, men de er langt fra sterke nok. Dessverre er det også tiltak som fullstendig mangler her. Enkelte reguleringer av ferdsel er på plass, men de største og viktigste tiltakene for å gjenskape større sammenhengende villreinområder – som tunneler, viltoverganger, nasjonalparkutvidelser og klare arealrestriksjoner – er utsatt eller droppet. Det siste er felles for alle 3 planene.

For Rondane er likevel situasjonen spesielt alvorlig.

Ansvarsfraskrivelse forkledd som forvaltning

I høringsdokumentene innrømmer departementet at tiltaka ikke er sterke nok og at det er liten sjanse for å oppnå middels god kvalitet på villreinbestanden innen 2050. Samtidig fjerner departementet de sterkeste tiltakene ekspertgruppene anbefalte – uten å foreslå nye tiltak som kan veie opp for dette. Med andre ord: Andre interesser har blitt prioritert framfor villreinen, selv i disse planene som skulle redde akkurat den.

Når staten på forhånd sier at Rondane knapt kan reddes, samtidig som de svekker tiltakene som var foreslåtte, er det vanskelig å tolke det som noe annet enn en stille kapitulasjon. Det bærer preg av «å toe sine hender» og det er bare nitrist og et grovt tillitsbrudd overfor villreinen og naturen den er avhengig av
Det er fullstendig meningsløst at ingen statlige midler avsettes til gjennomføring av tiltakene.

La det synke inn: Tiltakene som nå er foreslått, hviler i det alt vesentlige på at kommunene og private aktører tar regningen. Uten penger til oppfølging kan mye bli stående på papiret, samtidig som utbygging og ferdsel fortsetter som før. Kommunene får ansvaret, men uten nye verktøy.

Det er positivt at nye regelverksprosesser skal utredes, men uten konkret oppfølging risikerer vi at alt blir med praten.

Egeninteresser overstyrer naturhensyn

DNT og friluftslivet blir påvirket i beskjeden grad og slipper unna større endringer. Deler av friluftslivet har allerede markert at de ikke ønsker å samarbeide om ikke de selv får diktere premissene. DNT sentralt har skrudd opp takten på markedsføringen av villreinfjellet som reisemål, uten tanke på villreinen og Oslo Kiteklubb har gitt beskjed om at de ikke vil rette seg etter Statsforvalterens råd om forbudssoner. (Dette sist vedrører her selvfølgelig Hardangervidda, men er brukt i denne sammenheng for å være et eksempel som presiserer hva slags «krefter» villreinen kjemper mot.)

Faggrunnlaget foreslo strengere regulering av ferdsel, flere hytterestriksjoner og fjerning av flere stier og hytter i sårbare område – men dette er svekket eller fjernet. Det er ikke klare krav om å stanse hyttebygging i og omkring villreinområdene. Og selv om tanken om planvask av eldre kommuneplaner kan være en god mulighet til å begrense slik utbygging, bør det være klare føringer og økonomiske insentiver fra departementet. En ytterligere forutsetning må likevel være at kommunene får best mulig tilgjengelig, oppdatert kunnskap om villreinen og dennes utfordringer, for å ha mulighet til å foreta riktige vurderinger og beslutninger.

Begreper som i faggrunnlaget kalles «sterkere styring av ferdsel», er dessverre i planene blitt erstattet med «mer informasjon til brukerne». Departementet ser altså behov for endring – men noen andre får ordne opp i det. Sitat: «Å stoppe dagens negative utvikling for villreinen vil over tid kreve tydeligere prioriteringer av hensynet til villrein, opp mot andre samfunnsinteresser enn tiltaksplanforslagene som er foreslått alene.»

Med andre ord: Vi veit at planene ikke er sterke nok – men vi legger ikke inn de tiltakene som nødvendige likevel. Men finnes det virkelig viktigere samfunnsinteresser enn å ta vare på den naturen vi på sikt er avhengige av for å overleve? Vi lar spørsmålet henge som en løs tråd som ingen har tatt tak i.

Vi ser 3 hovedproblem i tiltaksplanene:

For lite statlig styring. Det er kommunene som får ansvaret for arealforvaltningen, uten at staten legger klare føringer eller stiller krav.

For mange frivillige tiltak. Kritiske grep som ferdselsreguleringer og arealrestriksjoner er gjort frivillige eller baserte på oppfordring, ikke påbud.

For få konkrete tiltak for å sikre villreinens areal og trekkpassasjer. Store tiltak som tunneler, viltoverganger og andre grep for å binde sammen leveområda er ikke tatt med.

For at tiltaksplanene skal fungere, må regjeringen:

• Sikre bedre arealforvaltning gjennom konkrete krav, ikke bare oppfordringer.
• Sette av statlige midler til å gjennomføre tiltakene – ellers blir planene verdiløse.
• Sikre trekkpassasjer og leveområde med tydelige tiltak, ikke bare håpe på bedre frivillige løsninger.
• Det må også på plass store endringer i den domestiserte «beitebruken» i villreinfjellet! All fjernbeiting må opphøre snarest.

Det er videre et betydelig hinder for bedring av tilstanden for villrein når ord som «komme til enighet med» f.eks. næringsinteresser benyttes i planene. Denne typen utsagn hører ikke hjemme i det som burde være en redningsplan for villreinen. Departementet må ta styringen og stille krav til partene. Det er Nasjonen Norge som har det internasjonale ansvaret for bevaring av villreinen. Regjeringen/departementet må tørre å ta vanskelige beslutninger som berører mange, selv om det er valgår.

Naturen taper hver gang – nå må staten gripe inn

Det er slik i dag at om /når naturen møter private og/eller offentlige økonomiske interesser – da taper naturen! Dette må Stortinget, Regjeringen og departementet sørge for at det blir en slutt på. Ellers taper både Villreinen og på sikt, Naturen kampen. I så tilfelle taper menneskeheten den også.
Dette er økonomiske interesser Villreinen «sloss» mot. Disse interessene kan ikke få diktere villreinens fremtid!

• DNT og andre næringsinteresser i villreinfjellet, med all tilhørende ferdsel. Til fots og motorisert.
• Sau på utmarksbeite – «Fjernbeiting» må opphøre og lokale bønder bør holde sauen på setrene med tilsyn og i randsonen av villreinfjellet.
• Kitere, hundekjørere og organiserte ekspedisjoner må alle pålegges å holde seg unna villreinens beite- og kalvingsområder og alle viktige trekkruter.
• Løshundjakt på småvilt bør forbys i områder villreinen benytter og hvor de skal ha ro og beitemuligheter inn mot en hard vinter.
• Hyttebygging med tilhørende infrastruktur – må opphøre i villreinfjellet! Kommunal planlegging må rette seg etter dagens kunnskap om arts- og naturtap. Ikke mer bit for bit.
• Kraftforsyning har villreinfjellet allerede ofret alt for mye for. Ikke en ny vindturbin i villreinfjellet! Kun modernisering/oppdatering av eksisterende vannkraftverk.

Alle disse interessegruppene har ressurser og muligheter til å sloss mot villreinen og naturen, for egne interesser med penger, advokater og makt…. Villreinen og naturen har ikke engang en egen stemme, om ikke Storting og Regjering lytter til kunnskapen om hvordan naturen fungerer og deretter er seg sitt ansvar bevisst.

Hvis man mener alvor, og ønsker å legge forholdene til rette for villreinens overlevelse i fremtiden, så må man i det minste sørge for at villreinen får prioritert tilgang til den mest næringsrike maten i vekstperioden. Altså gjennom sommeren. Menneskeskapte barrierer har allerede fragmentert beiteområdene kraftig. I tillegg kommer det faktum at i denne viktige perioden konkurrerer villreinen mot en vanvittig overvekt av sau. I tillegg kommer mange steder tamrein som en ytterligere konkurrent i matfatet. Dette kombinert med et stadig økende antall besøkende i den korte sommerperioden, med stadig mindre respekt og kunnskap om naturen, er en potensielt dødelig kombinasjon for villreinen.

Man må kanskje sette noen tall på disse problemene for å forstå helheten. Menneskelig egoistisk bruk av villreinfjellet, begrenser de tilgjengelige arealene og fragmenterer dem. DNT alene hadde 123.000 besøk på sine hytter bare sommeren 2024. Domestiserte beitedyr tar samtidig grovt for seg av den næringen villreinen trenger.

Utmarksbeite er et oversett problem i villreinforvaltningen

I sine forslag til tiltaksplaner forsøker man på mange måter å dekke over at utmarksbeite i villreinfjellet er et stort problem for villreinens overlevelse. Departementet ordlegger seg slik:

«Utmarksbeite, både i fjellet og i lavereliggende skogsområder, er en driftsform med lang tradisjon i Norge, og er en svært viktig del av næringsgrunnlaget i mange kommuner. Tamreindrift, seterdrift, skogsdrift, beitebruk og andre utmarksnæringer skaper og holder i hevd spesielle natur- kulturmiljø og landskapsverdier. Blant annet ble norsk seterdrift oppført på UNESCOs liste over immateriell kulturarv 4. desember 2024. Gjennom å utnytte fôrenheter som ikke kan høstes på noen annen måte enn gjennom beitebruk, utgjør utmarksbeite en viktig ressurs. Utmarksbeiting legger også grunnlag for mulig økt selvforsyning.»

Oven nevnte fremstilling er en lite nyansert og gjennomtenkt argumentasjon. Å fremheve norsk seterdrifts oppføring på UNESCOs liste over immateriell kulturarv som et argument for, utmarksbeite i villreinfjellet, er i beste fall freidig. Frislipp av sau, tilnærmet uten tilsyn i villreinfjellet, ville neppe endt opp med noen rosende ord verken fra UNESCO eller andre. Sauen endrer plantesammensetningen i det svært sårbare økologiske systemet som villreinfjellet er. Deres tilstedeværelse medfører dessuten til statlig utryddelse rovdyrene og bidrar også på denne måten til å bryte ned det økologiske samspillet den svært sårbare høyfjellsnaturen. Det er et faktum at absolutt alle dyreartene som hører hjemme i villreinfjellet er i kraftig tilbakegang. Man burde ha lært av fjellrevens problemer at det økologiske systemet den deler med villreinen er i fullstendig ubalanse. Menneskelig bruk av villreinens kjerneområder og for høyt beitetrykk fra sau/tamrein er i alle fall en sterkt medvirkende årsak til den dramatiske situasjonen villreinfjellets økologi befinner seg i.

I Snøhetta villreinområde er vinterbestanden av villrein på ca. 2700 dyr. Samtidig slippes anslagsvis 15.000 sau på beite i samme område hver sommer. Det er altså ca. 5,5 sau pr. villrein og dyrene konkurrerer av de samme beiteplantene.

I Knutshø villreinområde er vinterbestanden av villrein anslått til ca. 1500 dyr. Anslagsvis 40.000 sau slippes på beite i samme område hver sommer. Så her er overvekten av sau vesentlig høyere. Her er det ca. 26,6 sau pr. villrein. Igjen skal de dele det samme næringsgrunnlaget.

For Rondane offentliggjør ikke departementet antallet sau som slippes. Men av egenerfaring vet jeg at det er mange. I alle fall langt flere enn de 3500 vintervillrein som er der. Det var ca. 180.000 sau i gamle Oppland fylke. I perioden 1980 til 2009 møtte dessuten villreinen i Rondane 8030 nye hytter/fritidseiendommer. I tillegg til dette kommer et enormt antall besøkende turister. Eksempelvis: Spranget til Rondvassbu hadde i årene 2009 – 2013 i gjennomsnitt 22667 passeringer pr. år. I 2014 hadde Rondvassbu alene i overkant av 11000 overnattinger. Tallene er enda høyere i dag. Dette begrenser selvfølgelig beitearealet som brukes av både villrein/tamrein og sau. Men det ødelegger fullstendig muligheten for trekk som krysser aksen Mysusæter – Rondvassbu. Dette er i ferd med å få konsekvenser og Rondane villreinområde er snart ikke lenger et villreinområde men flere underområder.

Beitetrykk og menneskelig trengsel

Hvis villreinens størrelse er mindre enn normalt, kalvene færre og kalvevekten lavere, tyder alt på at villreinen ikke får nok næringsrik mat i vekstperioden. Dette er en klar indikasjon på at beitetrykket fra sau/tamrein jevnt over er/har vært for høyt lenge og at menneskelig aktivitet samtidig hindrer reinens trekkmuligheter og tilgang til de beste beiteområdene. Skal villreinens forhold forbedres må beitetrykket fra domestiserte beitedyr minst halveres og gjenværende beitedyr bør henvises til setrene og randsonen like over bjørkebeltet. Samtidig som menneskelig aktivitet må begrenses og turiststrømmen kanaliseres bort fra villreinens trekkruter.
Vårt krav til Regjering og Storting er derfor: Det må handles nå, ikke utsette det man vet er nødvendig til senere regjeringer og storting. Det er politisk feighet!
Villreinen må beskyttes mot oss mennesker nå. Vår egoistiske tankegang vil bli villreinens svøpe om vi ikke legger til grunn at vi mennesker ikke eier naturen og dyrene! Vi er en del av den.

• For oss mennesker dreier villreinfjellet seg om økonomi, rekreasjon, bekvemmelighet, lek og moro.
• For villreinen er det eksistensielt! Det dreier seg om retten til å overleve.

At villreinen har overlevd så bra som den tross alt har gjort lenge, skyldes blant annet at den har valgt nettopp de leveområdene den har. Det er ekstreme levevilkår den lever under og har derfor «få» konkurrenter om beiteressursene. Det er svært store sesongmessige variasjoner i næringstilgangen gjennom året, men villreinen er godt tilpasset nettopp dette. Dyrenes næringsbehov, appetitt og stoffskifte faller stort sett sammen med den sesongmessige variasjonen i tilgangen på føde. Dette gjelder selvfølgelig variasjon i både kvalitet, mengde og tilgjengelighet.

Reinen går på «høygir» i sommersesongen og energiforbruket er normalt 2-3 ganger høyere enn om vinteren. I denne korte, hektiske perioden skal det normalt være overskudd av beite med høyt innhold av lettløselige sukkerforbindelser, lettfordøyelig plantefiber proteiner og mineraler. Gjennom valg av beiteområder søker reinen de vegetasjonstyper, beiteplanter og plantedeler som gir størst mulig overskudd i form av næringsstoffer som villreinen trenger for å overleve, vokse og reprodusere.

Sommerstid søker reinen derfor kvalitet fremfor kvantitet i kosten. Slik selektiv beiting er en forutsetning for vekst og villreinens mulighet til å feite seg opp utover høsten dersom det blir et godt soppår f.eks.

Økologiske effekter av sauebeiting

Planter som beites produserer antibeitestoffer som et forsvar mot videre beiting. Jo større beitetrykk jo større innhold av antibeitestoffer. Blir det stort innhold av antibeitestoffer blir næringsinnholdet og beiteverdien lavere siden proteininnholdet synker. Planteetende dyr vil ha vanskeligere for å fordøye disse plantene. I fjellet går næringsomsetningen seint og det tar lang tid for plantene å erstatte tapte næringsstoffer som følge av beiting. Kvaliteten på beiteplantene vil derfor være lav i flere år etter beiting. Når plantene må bruke energi på å produsere antibeitestoffer vil det sannsynligvis føre til redusert vekst og frøsetting.

Mange skogsinsekter og smågnagere har størst bestandsvekst når innholdet av antibeitestoffer i næringsplantene er lav. Drøvtyggere (eks. rein) tåler innholdet av antibeitestoffer bedre enn eksempelvis enmagede planteetere som hønsefugl, hare, smågnagere og insekter. Ved høyt innhold av antibeitestoffer vil verdien av beiteplanten også være negativ for drøvtyggere som elg og rein.

Vedvarende beiting av husdyr i fjellet fører til at innholdet av antibeitestoffer i vegetasjonen holdes konstant høyt slik at tilveksten til bestanden av planteetere (eks. smågnagere og rype) reduseres eller stopper helt opp. Dette vil igjen få negative konsekvenser for predatorer som fjellrev, snøugle, jaktfalk mv. Vedvarende sauebeiting vil på sikt føre til at beiteplantene erstattes av planter som ikke beites. Studier fra Hardangervidda og Setesdal Ryfylke viste stor forskjell i sammensetningen av plantesamfunnene fra beite og ubeita områder som kan tilskrives beiting av sau. Mange urter, museøre, blåbær, lappvier, sølv vier, smyle og gulaks ble fortrengt og erstattet med gress og halvgress med lavt næringsinnhold som finnskjegg, bjønneskjegg, torvull, duskull og blåtopp. Etter 30 år uten sauebeiting økte forekomsten av urter, lyng og vierarter, samt beitegress som smyle og gulaks. Vier er en nøkkelart som også gir skjul for viltet og sikrer god produksjon av insekter som er viktige for spurvefugl og rypekyllinger. Studiene viste stor tilbakegang av vier i begge områdene.

Utestengelse av sau førte også til større forekomst av lavarter og med inntil 6 ganger mere lav der sauen er stengt ute fra beite. Vedvarende ødeleggelse av lav dekket og erstatning av næringsrike karplanter med gress av lav næringsverdi i fjellområde hvor sau beiter, fører til en vesentlig reduksjon i bærenivået for villrein.

I Setesdal Ryfylke bruker rypa ubeita områder inntil 30 ganger mere enn beita områder. Hare ble bare påvist i ubeita områder. På Hardangervidda brukte rypene områder som beites lite av sau langt mere enn områder som beites hardt. Den samme effekten så en hos smågnagere med flere ganger høyere forekomst i område med lite beiting. Forskjell i forekomsten av rype, hare og smågnagere mellom beita og ubeita områder, kan best forklares ved redusert bærenivå for planteetende vilt i område med beiting. Studier på Hardangervidda tyder på at smågnagernes og rypenes populasjonssykluser uteblir i områder som beites med mere enn 12 sau/km2. Villrein, rype, hare og smågnagere unnviker områder hvor sauen beiter. Også undersøkelser fra Scotland viser at sauen fortrenger småvilt og hjortevilt. Forsøk fra Tranøy i Troms viste at markmusbestanden blir betydelig redusert når sauebeitingen økte.

Fjelløkologi underpress

I Setesdal Ryfylke (SR) er det overlapp på beiteressurser mellom rein og sau. Forutsatt en viss tetthet av sau vil det derfor være konkurranse mellom artene om sommerbeite. Faktorer som nedising av vinterbeiter og insektstress har sannsynligvis langt større betydning for villreinstammen enn konkurranse om sommerbeitene. Vesentlig her er likevel at i SR er det mindre skarpt skille mellom sommer- og vinterbeiter for villrein enn i mange andre villreinområder.
Sauen er svært selektiv i beitevalget og sauebeiting kan føre til dominans av beiteresistente planter. En har også sett tilfeller der forekomsten av beiteplanter øker selv ved hard beiting. Dette kan skyldes at rask gjenvekst kan være et alternativ til økt forsvar og at beiteplantene nyter godt av gjødsling fra møkk og urin.
Urter er foretrukne beiteplanter men vil med høyt beitetrykk gå tilbake særlig på næringsfattige habitat. Dekningsgrad av røsslyng vil normalt gå tilbake ved hard beiting mens blåbær ofte går fram. Generelt gir middels beitegrad av sau det høyeste mangfoldet av planter. Tidlig slipp av sau kan være særlig uheldig for vierarter i år med sein vår. Effekten av sauebeiting på mindre pattedyr og fugl er helt avhengig av beitetrykket. Det er så langt ikke sannsynliggjort at sauebeiting påvirker rypebestanden i SR negativt men dette er ikke undersøkt nærmere.

Vegetasjonen former seg etter beitetrykket

Uten sauebeiting vil det være karakteristiske plantetrekk og habitatenes miljøfaktorer som forklarer forekomst av planter og vegetasjon. Undersøkelsene fra Setesdal viste at miljøfaktorene og miljøvariasjonene bare forklarer en liten del av forekomsten av urter og moser. I Setesdal har den enkelte plantens livshistorietrekk (plassering av vekstpunkt, tidspunkt for frøsetting, formeringsmåte etc.) større betydning for variasjonen. Dette tyder på at miljømessig stress, som eksempelvis sauebeiting, betyr mere enn miljøvariasjonen.

Generelt i oseaniske miljø favoriserer beiting gress og gresslignende planter (graminoider) i forhold til dvergbusker. Områdene i Setesdal har en historisk tradisjon for beiting av sau. Planter med høy toleranse (graminoider) og resistens (dvergbusker) for beiting dominerer plantesammensetningen sammen med moser. Uthegning av sau hadde sikre effekter på vegetasjonen. Opphør av sauebeiting gir en økning i lite tolerante og beitesensitive planter i forhold til beiteresistente planter. Rekruttering av urter er lavere ved høy beitetetthet enn ved lav beitetetthet. Høyden på karplanter økte men smyle var den eneste karplanten med økt forekomst. Ingen planter i gruppen graminoider, eks. fjellskjegg, urter eller lyngarter, viste endret forekomst som kunne knyttes til uthegning av sau. Finnskjegg var den eneste karplanten med en signifikant respons til smågnagere, der finnskjegg i en periode gikk tilbake som følge av beite fra smågnagere.

Sju mosearter viste en økning eller reduksjon som respons på uthegning. Fravær av sau ga en utskifting av arter til fordel for skogsmoser og forplanter men det ga ingen endring i artsrikdom eller dekning av karplanter eller moser.
Sauens beitemønster påvirkes av tetthet av sau. Andel smyle (middels beitekvalitet) i dietten øker med beitetetthet. Andel urter (høy beitekvalitet) i dietten synker. Ved stor beitetetthet prioriterer sauen mengde i større grad enn kvalitet. Dette gir utslag i redusert tilvekst på lam ved høy beitetetthet.
Ved høy beitetetthet blir det lavere tilvekst i bestanden av markmus. Ved lavt beitetetthet var det minst like mye markmus som i område uten sauebeiting. Rundt 25 sau pr. km2 ga ingen negativ eller positiv effekt på smågnagere og det er derfor ikke sannsynlig at sauen påvirket smågnagersvingningene negativt over større fjellområde i Sør – Norge. En rekke andre hypoteser er blitt framsatt for å forklare endringene i smågnagersyklusene. Endring i klima med dårligere overvintringsforhold for smågnagere kan være en av disse. Det kan likevel ikke utelukkes at forholdet mellom sau og smågnagere endres over tid etter hvert som beiteeffekten blir sterkere.

Mye av diskusjonen om effekter av sauebeiting har dreid seg om trofiske kaskade-effekter. Dvs. at effekter på planter som følge av sauebeiting automatisk kan spores videre til effekter på plantespisere og siden på rovdyr, dvs. arter høyere opp i næringspyramiden som eksempelvis fjellrev og snøugle. Basert på effekter hos biller kan det tyde på at en slik effekt svekkes på høyere trofisk nivå.

• Økologisk effekter av sauebeiting i høyfjellet. Korttidseffekter. Sluttrapport. Universitetet i Oslo og NTNU i Trondheim 2005. Atle Mysterud og Gunnar Austrheim.
• Bærekraftig bruk og forvaltning av Setsdal Vesthei og Ryfylkeheiane. En utredning med spesiell vekt på økologiske effekter av husdyrbeiting i utmark. Universitetet i Oslo 1999. Atle Mysterud og Ivar Mysterud.
•  SauebeBruken av Hardangervidda – ressurser, potensiale og konflikter. Seminarrapport. Bø i Telemark 8. – 9. april 1999. HiT notat nr. 3/2000. Tarald Seldal og Gøran Høgstedt
• iting i fjellet. Villreinen 1998 s. 64 – 67. Tarald Seldal.