Torsken har for oss nordmenn, vært regnet som havets hvite gull. Den hadde, og har fortsatt stor betydning for norsk økonomi, ikke bare i Nord-Norge og på Vestlandet, men også på Sørlandet. Som eksport- og handelsvare i form av klippfisk og tørrfisk, var torsken ofte forskjellen mellom sult og nød og overflod og velstand i kyst-Norge. Man sier gjerne her til lands at «torsken er fisken som forandret verden». 

Men all torsk er ikke «samma ulla». 

Vill Torsk – altså skrei eller kysttorsk – har begge 23 kromosomer i sitt arvemateriale. Tre av disse er forskjellige mellom skrei og kysttorsk. Skreien blir større en kysttorsken, har en spissere form og har lysere farge på skinnet. Skreien er også mer muskuløs og finere i kjøttet, mens kysttorsken er mindre og mørkere. 

Hos slappfisken eller Oppdrettstorsken om man vil, har man tuklet med genene for å gjøre fisken dummere, latere og slappere, for på denne måten å forsøke å hindre den i å rømme fra de «åpne» merdene. Rømt oppdrettstorsk – ja, for de rømmer fortsatt i hopetall – med slike gener, vil søke å formere seg med både skrei, kysttorsk og hverandre. Da kan katastrofen bli et uunngåelig faktum. 

Til tross for at kysttorsk og skrei kan gyte i de samme områdene, er det sjeldent at de gyter med hverandre. 

Sårbare bestander i møte med oppdrett

Genetiske undersøkelser har vist at skrei og kysttorsk er to ulike bestander, som under normale forhold ikke «kryssformerer» seg i naturen. Det er derimot ikke helt klart for forskerne hva som gjør at skreien og kysttorsken klarer å skille mellom hverandre på gytefeltet, men det har vært lansert teorier om at torsketypene har ulike måter å kurtisere sin utvalgte. De snakker med andre ord «ikke samme språk». 

Oppdrettstorsken kan ikke og tar derfor ikke hensyn til «dette språket» i det hele tatt. Rogn og melke spres ukontrollert når kjønnsmoden alder er nådd. Deres gener vil svekke og på sikt ødelegge for både skrei og kysttorsk. Svekkede gener er det siste vill torsk trenger. 

Når skreien er yngel, flyter den stort sett med havstrømmene, som fører dem helt opp til Barentshavet. Der vokser skreien opp og blir værende fram til den blir kjønnsmoden. Da returnere den for å formere seg utenfor kysten av Lofoten. 

Kysttorsken er på sin side mye mer stedbunden. Den tilbringer gjerne hele livet inne i en og samme fjord, ettersom yngelen der ikke fraktes like lett med havstrømmene. Faktisk er det overraskende stor forskjell mellom torsken i forskjellige fjorder, og man kan si at det er stor likhet mellom den unike tilpasningen vi kjenner fra villaksens tilpasning til sin elv og torskens tilpasning til sin fjord. Men livet i fjordene våre forandrer seg kraftig på grunn av forurensing, overgjødsling, overfiske og rømt oppdrettsfisk, for å nevne noen vesentlige faktorer. Og det er når slike faktorer begynner å spille inn at man trenger en sterk og lokaltilpasset villtorsk for å sikre bestandens overlevelse. 

Bestandene av skrei var sterke rundt 2015 -2016, men er gått noe tilbake siden. Bestandene regnes likevel fortsatt som bærekraftige, men reduksjon av mattilgangen og et varmere hav danner et mørkt bakteppe her: premissene for skreiens overlevelse er i endring. Fiske av raudåte og mindre fiskeslag til industrielt bruk er en direkte trussel mot fundamentet i skreiens økologiske system. Bestandene kan komme til å stupe om balansen i torskens økosystem kollapser.  

For kysttorsken er det ikke gode tider og det har derfor blitt innført stadig strengere reguleringer knyttet til fiske av kysttorsk. Over en lengre periode har gytebestanden vært svært lav, noe som har fått Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) til å anbefale all stans av fiske etter kysttorsk.  

Så for oss i Norges Miljøvernforbund (NMF) er oppfordringen, ja kravet, at all oppdrett av torsk må stoppes. At kysttorsken må få hjelp til å overleve i våre fjorder og at skreien – sammen med sjøfugler og sjøpattedyr – får beholde en sterk økologisk pyramide i balanse! Dette er den eneste måten å ta vare på ta vare på havets hvite gull for fremtiden.