Publisert 01.01.2025

Allemannsretten har lenge vært en del av norsk natur- og kulturarv, en rettighet som tillater oss å ferdes fritt i naturen med respekt for omgivelsene. Men i dag står vi overfor en natur- og artskrise som krever at denne retten tilpasses den nye virkelighet. Teknologisk utvikling, økt turisme og endrede bruksmønstre har gjort at praksisen rundt allemannsretten i mange tilfeller går på bekostning av naturen og dyrelivet. Dette er spesielt tydelig i våre sårbare villmarksområder som Hardangervidda, hvor konflikten mellom menneskers aktiviteter og naturens behov stadig tilspisses. 

Nå er tiden inne for å revidere friluftsloven, med mål om å beskytte det som er igjen av Norges unike villmark. Våre politiske ledere må ta grep for å sikre at naturens stemme blir hørt i en tid hvor kortsiktige interesser ofte vinner over langsiktig forvaltning. 

Villreinen, en av våre mest ikoniske arter, er en indikator på naturens tilstand. Hardangervidda, hjem til en av verdens største villreinstammer, har de siste årene vært utsatt for økende press fra menneskelig aktivitet. Til tross for advarsler fra både Statsforvaltere og miljømyndigheter, har kiting og annen forstyrrende aktivitet fått råde i villreinens mest sårbare perioder. Resultatet? Stressede dyr fortrenges fra viktige vinterbeiter, noe som påvirker både deres overlevelse og fremtidige kalveproduksjon. 

Eksempelet med kiting på vidda illustrerer hvordan økonomiske interesser og juridiske formaliteter overstyrer hensynet til naturen. I vintermånedene, når mattilgangen er på sitt laveste og villreinen er på sitt svakeste, trenger disse dyrene ro og fred for å spare energi. Skiseiling og kiting, med sine høye hastigheter og store bevegelige seil, skaper panikkreaksjoner hos dyrene. Villreinen oppfatter kiten som en «kjempeørn», en overhengende trussel som kan skremme flokkene på flukt over flere kilometer. Dette stresset fører til økt energiforbruk, forstyrrelse av vante trekkruter og får i verste fall fatale konsekvenser. 

Denne typen aktivitet kan ikke lenger forsvares. For menneskene er det rekreasjon; for villreinen er det et spørsmål om overlevelse. At naturen må vike for hobbyaktiviteter er en utvikling som ikke kan fortsette hvis vi ønsker å ta vare på Norges unike natur. 

Friluftslovens § 2, som sier at «enhver har rett til å ferdes til fots i utmark når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet», var opprinnelig tuftet på veidemannskulturen. Denne tradisjonen bygget på en dyp forståelse av og respekt for naturen. Men i dag ser vi hvordan denne retten utnyttes av nye brukergrupper som ikke nødvendigvis har den samme forståelsen. 

Teknologiske fremkomstmidler som el-fatbikes, kiter, snøscootere og hundespann representerer en ny form for friluftsliv som utfordrer naturens tålegrenser. Disse aktivitetene gjør det mulig for mennesker å trenge langt inn i sårbare økosystemer, både sommer og vinter. På sommeren skader tunge elsykler vegetasjonen, spesielt i alpine områder der plantelivet bruker flere tiår på å komme seg etter skade. På vinteren stresser raske aktiviteter som kiting og hundekjøring dyrelivet, som allerede er under press fra klimaendringer og tap av leveområder. 

Når ferdsel i naturen går på bekostning av det biologiske mangfoldet, må vi ta et oppgjør med dagens praksis. Allemannsretten, slik den praktiseres i dag, er ikke bærekraftig. 

Hvis naturen hadde vært et juridisk rettssubjekt, hadde det vært lett å forsvare den i møte med økonomiske særinteresser og teknologisk utvikling. Men naturen kan ikke snakke for seg selv. Derfor må vi – som samfunn – være dens stemme. Vi må våge å stille spørsmål ved om dagens praksis faktisk tjener den intensjonen friluftsloven ble skrevet for: å bevare naturgrunnlaget for friluftslivet. 

Naturen skal ikke tilpasses menneskers behov for komfort og underholdning. Den skal respekteres og beskyttes, og vi må være villige til å begrense våre egne friheter for å sikre fremtidige generasjoners muligheter til å oppleve uberørt natur. 

Allemannsretten er en gave, men også et ansvar. Den ble aldri ment å gi fritt leide for ødeleggelse av naturen eller ignoranse for dyrelivets behov. Hvis vi ikke tar grep nå, risikerer vi at de siste urørte delene av norsk natur blir ødelagt, én kite, én elsykkel og én hundeslede om gangen.  Norges Miljøvernforbund mener at revisjon av friluftsloven må skje snarest mulig. Følgende tiltak bør vurderes: 

Regulering av teknologisk ferdsel: Begrens eller forby bruk av teknologiske fremkomstmidler som kiter, el-fatbikes og snøscootere i sårbare naturområder, spesielt i villreinens leveområder.

Beskyttelse av villreinen: Innfør strenge ferdselsforbud i kritiske perioder som kalving og vinterbeiting, og sikre større buffersoner rundt villreinenes trekkruter og beiteområder.

Reduksjon av tilrettelegging: Stans utbygging av turistanlegg og infrastruktur som gondolbaner og maskinpreparerte løyper i villmarkspregede områder.

Styrking av miljømyndigheter: Gi Statsforvaltere og direktorater de juridiske og økonomiske verktøyene som trengs for å håndheve reguleringer. 

La oss sammen sørge for at allemannsretten fortsatt kan være en bærebjelke i norsk friluftsliv – men tilpasset en tid der naturkrisen krever at vi setter hensynet til biologisk mangfold først. 

• NMFs brev (PDF)