Publisert dato 05.11.2025  Skrevet av: Jon Bakke

Villreinen trenger mer enn vakre ord. Selv trenger den ro og plass, men fra oss trenger den handling, mot og tydelige prioriteringer!  Alt til fordel for det harde, skjøre livet i fjellet. Vår menneskelige trang til bekvemmelighet må vike. 

Jon Bakke og Ruben Oddekalv på Hardangervidda

Villreinen – vårt ansvar og vår arv

Det er Nasjonen Norge som ved Storting og Regjering, har gitt det internasjonale samfunn et løfte om å ta vare på villreinen. En «ur-art» som nesten utelukkende finnes i vårt land og som bærer sin tusenårige historie med spor av samspillet mellom menneske og natur. Dette dyret har bidratt sterk til å gi oss livet. Så vi skylder villreinen å holde løftet.  Det må ikke ende som en symbolsk handling eller til et dokument som forsvinner i en skuff.  

Det er ikke frivillige ordninger, noens offer og lokale kompromisser som redder en truet dyreart. Det trengs handling i tråd med kunnskap. Statlig styring, juridiske hjelpemidler, klare krav og modige beslutninger må på plass – også om menneskelige interesser må vike. 

Vi må tørre å innrømme det og ha mot til å gjøre noe med det: Når natur møter økonomiske interesser, taper naturen. Når villreinen møter hyttebygging, skiløyper, infrastruktur, turisme og sau på beite, da taper villreinen. Og, når hensynet til næring og rekreasjon veier tyngre enn hensynet til livets balanse, da taper vi alle. 

 Villreinen er ikke bare et dyr. Den er et symbol på frihet, renhet og utholdenhet i et landskap formet av is, vind og tid. Den er en del av vår nasjonale sjel – kanskje vårt nasjonaldyr – og den lever nå på kanten av stupet. Villreinen er totalt avhengig av høyfjellet og den har klatret så høyt og langt vekk fra oss som overhodet mulig. Nå kommer den ikke lenger, den har ikke noe alternativt sted å dra! Det er det KUN vi mennesker som har. Vi kan gå tur der vi vil. 

Informasjonsplakat på Hardangervidda – Dra musepekeren over bildet for å zoome

Villreinens behov må komme først

Vi støtter i hovedsak Statsforvalternes forslag til tiltaksplaner, men mener de er for svake og for lite forpliktende. Villreinens behov må settes først og prioriteres hardere – og det må gjøres nå, før det er for sent.  

Vi krever derfor kraftig reduksjon i all ferdsel i villreinfjellet, både til fots og med motor. Full stopp i all ny hyttebygging med tilhørende infrastruktur, i og inntil villreinområdene. Et klart nei til vindturbiner, gruvedrift og nye vannkraftanlegg. Avvikling av all fjernbeiting og minimum en halvering av beitetrykket fra domestiserte dyr. Dessuten reelle, bindende restriksjoner på bruken av fjellet. Staten må ta styringen og bidra til regningen, slik at det er mulig å gjennomføre tiltak for å knytte sammen leveområder igjen – som tunneler, viltoverganger og andre grep som gjør det mulig for villreinen å fortsette sin nomadiske livsførsel, slik den har gjort gjennom tusener av år. 

Hardangervidda er både fjellets hjerte og navle. Det er det største og mest sentrale villreinområdet, hvor villreinen en gang levde i store, frie ville flokker – og det også er her kampen om fremtiden deres står. Kampen er hardest her og ringvirkningene størst. Hvordan vi behandler villreinen på Hardangervidda vil vise hva vi er laget av!  

Vi krever en revisjon av verneforskriften for nasjonalparken, slik at nasjonalparken virkelig kan bli et sant fristed for naturen. Dette innebærer at planer som Eidfjord Resort og gondolbanen til Rossnos må stoppes. Slike inngrep er naturødeleggelse forkledd som utvikling og som flytter stadig flere menneske inn i villreinens kjerneområder. Vi mener også at flere DNT-hytter må stenges, fordi ferdselen på løypenettet mellom dem i dag fungerer som barrierer mellom villreinen og dens livsviktige beiteområder. Blant disse er Hellevassbu, Litlos, Hadlaskar, Lågaros og Sandhaug. Alle disse hyttene bør stenges midlertidig, men med lang tidshorisont.  

Veier og sleper som Tinnhølveien, som gi enkel adkomst inn i kjerneområdet, må stenges for allmenn ferdsel, slik at villreinen kan få den plassen og roen den trenger for å vende tilbake. 

I Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei er utfordringene mye de samme – for mye ferdsel, for mange hytter og for lite ro. I tillegg er naturen og derved trekkrutene endret vesentlig på grunn av oppdemming til vannkraft. Vi støtter derfor forslagene om å stenge parkeringsplasser og redusere tilkomst på den måten, men mener også at hytter som Øyuvsbu, Svartenut og Kringlevatn bør legges ned for å gi villreinen plass og ro.  

Samtidig må alle planer om pumpekraftverk i Bossvatn, Urevatn og Vatnedalsvatnet stoppes umiddelbart. Denne type prosjekter er ikke forenelig med nødvendigheten av å beskytte fjellområder som skal bidra til å redde villreinen. I stedet ødelegger det livsgrunnlaget for de dyrene vi er forpliktet til å beskytte. 

Naturen må prioriteres foran bekvemmelighet

Et annet alvorlig problem i villreinfjellet er det ekstreme beitetrykket fra sau og tamrein. Villreinen i alle disse 3 områdene er mindre enn normalt, kalvene færre, og kalvevekten lavere. Dette er ikke tilfeldigheter – det er et tegn på at konkurransen om mat er for hard. Villreinen er svært sky, så de beste beiteområdene er blokkert av menneskelig aktivitet også knyttet til beitenæringen. Beitetrykket må reduseres kraftig, all fjernbeiting må avvikles og de gjenværende beitedyrene bør holdes nær setrene, i randsonene av fjellet.  

Villreinen må få fred. 

Vi kan ikke fortsette med bit-for-bit-ødeleggelsen av villreinfjellet. Det må bli slutt på at økonomi og bekvemmelighet trumfer naturens behov.  

Friluftsloven og allemannsretten må forstås i lys av naturkrisen – fri ferdsel kan ikke være absolutt når den truer livsgrunnlaget for en truet art.  

Vi ber om juridisk bindende hjemler for midlertidige ferdselsforbud i kalvings-, oppvekst- og vinterområder, og forbud mot kommersiell markedsføring av aktiviteter i alle sårbare villreinområder. 

Vi appellerer til Storting og Regjering: Vis mot. Mot til å si nei til kortsiktig profitt. Mot til å sette liv foran luksus. Mot til å la naturen vinne – selv når det svir!  

Hvis vi ikke lytter nå, vil Hardangervidda stilne og villreinen forsvinne. Med den forsvinner en del av oss selv. 

Villreinen roper ikke. Den gjør det eneste den kan, den flykter – igjen og igjen – fra det vi kaller friluftsliv. Det er på tide å vise respekt, å bli stille og la fjellet og dyret puste igjen. 

• NMFs Høringsvar – tiltaksplaner for Hardangervidda m.m