Publisert 08.04.2022

Norges Miljøvernforbund (NMF) krever at tillatelsen gitt til Eidfjord Resort for bygging av alpinanlegg og skiløyper på Hardangervidda umiddelbart trekkes tilbake. Vedtaket er fattet på sviktende grunnlag og truer den allerede sårbare villreinbestanden i området. Villreinen står nå på rødlisten over truede arter, og NMF advarer mot ytterligere menneskelig påvirkning som kan forverre situasjonen. I et brev til Kommunal- og distriktsminister Bjørn Arild Gram ber NMF om at Norge tar sitt internasjonale ansvar på alvor og stopper all nedbygging av villreinens leveområder.

Villreinens leveområder presses tilbake:  Menneskelig aktivitet truer arten

Tillatelsen er i sin tid gitt av daværende kommunalminister Monica Meland, etter å ha overkjørt Fylkesmannen Lars Sponheims avslag.

Den 18. April 1981 ble Hardangervidda Nasjonalpark opprettet. Europas største villreinflokker skulle trekke her, slik de har gjort i uminnelige tider og Norge har påtatt seg et “særlig internasjonalt ansvar” for å ta vare på denne bestanden. Tross dette har villreinen nå likevel havnet på den illevarslende rødlisten over truede dyrearter.

En ting er hevet over tvil: Hovedårsaken er menneskelig påvirkning.

Tross opprettelsen av nasjonalparken har presset på Hardangervidda som økosystem fortsatt og på mange områder økt kraftig. Norges Miljøvernforbund (NMF) har sett en “bit for bit” ødeleggelse av den storslåtte naturen Hardangervidda faktisk er, en menneskelig påvirkning som gradvis bryter ned det skjøre økosystemet og en forverring av villreinens levekår i hele villreinens leveområde.

Villreinens normale beskyttelsesmetode mot det meste, er å flytte på seg. For å finne beiter gjennom hele året, er derfor reinens naturlige atferd å vandre til nye eller bedre beiteområder. Nå stenger ny infrastruktur og økt menneskelig aktivitet for de gamle trekkveiene og villreinen har derfor stadig færre muligheter til slike vandringer.

Prinsipielt ønsket Norges Miljøvernforbund (NMF) at også all hyttebyggingen skulle vært stoppet av hensyn til villreinens bevaring, men innser dessverre at prosjektet er kommet for langt til at det kan reverseres. Området der Eidfjord Resort planlegger å etablere alpinanlegg med tilhørende ski og turløyper, kun for menneskers lek/rekreasjon, er derimot ennå ikke tapt.

Dette er et område som villreinen benytter jevnlig, spesielt ved vanskelige forhold andre steder på vidden. Dette er vel dokumentert med bilder og film – senest fra mars 2022. Det er videre nødvendig å peke på at det aktuelle området har vært kalvings- og oppvekstområde tidligere og at dersom villreinen igjen skal få følge sine gamle vandringsmønstre vil de ha behov for området til dette formål igjen. All erfaring tilsier at dersom anleggsmaskinene først kommer inn i området, så er arealet tapt for villreinen for all fremtid. Det nytter ikke å “ta hensyn senere”. Villreinen vil aldri benytte området som før.

Villreinen er sårbar for forstyrrelser og arealinngrep

Villreinen lever svært marginalt. Dette betyr at det skal svært lite til før villreinen blir forstyrret slik at det går på bekostning av dyrenes kondisjon og reproduksjonsevne. Stadige forstyrrelser medfører at tiden som brukes til å spise mat reduseres. Dette fører selvfølgelig til lavere kroppsvekt, noe som igjen gjør villreinen dårligere egnet til å tåle det tøffe klimaet.

I tillegg påvirkes ofte dyrenes reproduksjonssyklus slik at kalvene fødes seinere på året, og de nyfødte får altså en vesentlig kortere beitesesong før neste vinter. Kalvene får da kortere tid til å bygge opp fettreservene som de er fullstendig avhengig av å tære på gjennom vinteren.

Et alpinanlegg av denne størrelsen i full drift, med heiser, tråkkemaskiner, snøscootere og tusenvis av mennesker, vil skremme en stadig mer stresset og underernært villreinstamme tilbake fra et vesentlig større område enn akkurat arealstørrelsen av selve anlegget. Den mest alvorlige trusselen for villreinen i vår tid er akkurat dette, altså nedbygging av dyrenes leveområder

Stans byggingen – la villreinen leve i fred

Norges Miljøvernforbund (NMF) krever at all nedbygging av villreinens leveområder stoppes umiddelbart og at Norge gjør alt for å overholde vårt særskilte internasjonale ansvar for villreinens overlevelse.

Det må ikke lenger bli mulig å få tillatelse til å bare ta “en bitte liten bit” av villreinens område for å tjene penger på “hyttefelt/resorts” eller åpne “turistattraksjoner” på vakre fjelltopper i randsonen… Det skaper utelukkende ytterligere press på villreinens allerede svært pressede areal. (Som kjent…. mange drammer små, gjør det vanskelig å gå…. eller noe lignende… : )

Norges Miljøvernforbund (NMF) oppfordrer på denne bakgrunn Kommunal- og distriktsdepartemenet v/Kommunal- og distriktsminister Bjørn Arild Gram om å, av eget tiltak, umiddelbart ugyldiggjøre/trekke tillatelsen tilbake.

Villreinen fortjener å få leve og ha en fremtid på Hardangervidda! Om vi mennesker ikke kan forholde oss til dette… da er det vi som er på viddene og som bør komme oss bort derfra snarest!

• NMFs brev (PDF)

Publisert 23.12.2021

Når konsesjonsperioden for vindkraftverk nærmer seg slutten, reises spørsmålet om hva som skal skje med gamle anlegg. Sandøy vindkraftverk, som ligger på Harøya på Mørekysten, er et slikt eksempel. Med en konsesjonsperiode som går ut i 2024, vurderer NVE nå å gi en ny 25-årig konsesjon for anlegget. Er dette en nødvendighet for fremtidens energi, eller et brudd på prinsippene om bærekraft og ansvarlig forvaltning?

Sandøy vindkraftverk, som ligger på Harøya i Møre og Romsdal, har vært i drift siden konsesjonen ble gitt i 1999. Nå nærmer vi oss slutten på denne opprinnelige konsesjonsperioden, som utløper 1. april 2024. I den forbindelse vurderer Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) en søknad om å forlenge konsesjonen med ytterligere 25 år – samtidig som de foreslår å erstatte de nåværende turbinene med større modeller.

Hva skal folket på Haramsøya nå tenke, dersom de gitte konsesjonene ikke får en endelig utløpstid? Skal vi tillate at vindkraftanlegg som har hatt sin tid, fortsetter i all overskuelig fremtid, eller er det på høy tid å legge dem ned og restaurere naturen som har blitt påvirket? Hva med alle de andre konfliktfylte anleggene som nå har presset seg frem? Fosen som ble dømt ulovlig i Høyesterett, men som regjeringen lar fortsette på ubestemt tid? Øyfjellet, Kjølberget på Finnskogen? Okla på Stadlandet? Frøya? Sørmarkfjellet? Tysvær? Buheii? Lillesand? Er det rart det koker rundt omkring i landet?

Når konsesjonen for et vindkraftverk nærmer seg slutten, bør vi spørre oss selv om det er riktig å gi fornyet tillatelse uten en grundig vurdering. I tilfelle Sandøy vindkraftverk er dette ikke bare et spørsmål om energiproduksjon, men også om hvordan vi forvalter naturen vår. Hvis den opprinnelige konsesjonsperioden går ut, burde ikke anlegget legges ned og naturen restaureres? I stedet ser vi at konsesjonsperioden blir vurdert for fornyelse, til tross for at det har gått 25 år.

Dette reiser større spørsmål om praksisen rundt fornyelse av gamle konsesjoner. Hvis vi godkjenner at konsesjonene for vindkraftverk fornyes med utvidelser og nye turbiner, uten at de opprinnelige forpliktelsene blir vurdert på nytt, risikerer vi at de samme utfordringene som ble skapt under de første tillatelsene, forverres.

Sandøy er ikke alene. Flere andre vindkraftprosjekter har allerede vært omdiskutert og har skapt stor konflikt. Fosen-prosjektet, som ble dømt ulovlig av Høyesterett, får fortsatt lov til å fortsette. Andre prosjekter, som Øyfjellet, Kjølberget på Finnskogen og Frøya, har også vært omstridte. Konfliktene handler ikke bare om energiproduksjon, men om hvordan disse prosjektene påvirker lokalsamfunn og natur.

Mye av motstanden mot vindkraftprosjektene har kommet på grunn av at konsesjonene ofte blir fornyet uten at det gjennomføres offentlig høring, eller at endringene i prosjektene ikke blir godt nok vurdert. Dette har økt mistilliten både blant berørte lokalsamfunn og miljøorganisasjoner, som føler at beslutningene tas bak lukkede dører.

I sitt høringssvar til NVE har Norges Miljøvernforbund (NMF) klart uttalt at de mener søknaden om ny konsesjon for Sandøy vindkraftverk bør avslås. Forbundet mener anlegget bør legges ned ved utløp av den nåværende konsesjonsperioden, og at naturen, spesielt torvmyr, bør tilbakeføres og restaureres. Dette er en viktig påminnelse om at miljøhensyn må komme først når vi vurderer langsiktige konsekvenser av slike prosjekter.

NMF trekker også frem eksempler på at forvaltningen av vindkraftprosjekter i Norge har vært preget av manglende åpenhet. Et eksempel er Smøla, hvor over 100 havørner og flere truede fuglearter har blitt drept som følge av vindkraftverkene. Her ble konsesjonen forlenget uten offentlig høring, noe som førte til at klager fra miljøorganisasjoner ble avvist fordi fristen var utløpt.

Spørsmålet vi må stille oss i forbindelse med Sandøy vindkraftverk, er hva som egentlig er best for både energi og natur. Vindkraft er viktig for å møte fremtidens energibehov, men det er essensielt at vi samtidig tar vare på naturen. Norge har store områder med urørt natur, og det er vår plikt å beskytte disse områdene samtidig som vi utvikler bærekraftig energi.

For å sikre at vi tar de riktige valgene, bør vi vurdere langsiktige miljøpåvirkninger før vi gir fornyede konsesjoner. Det er viktig å finne løsninger som både gir energi til fremtiden og ivaretar biologisk mangfold og naturressurser.

• Last ned brevet fra Miljøvernforbundet til Kommunal- og distriktsminister Bjørn Arild Gram (PDF)